Annette B.

Livet dere, det byr på gleder og sorger, utfordringer, konflikter og mye mer. Tross alt ville ikke jeg vært noen andre enn den jeg er. Ville du?

Jeg har en tattoo på ryggen som jeg skaffa meg i en ung (og dum) alder av 14 år. Noen vil kanskje lure på hvorfor i alle dager foreldrene mine lot meg, mens jeg kan si det at jeg var ganske mye eldre enn 14 åringer flest, og jeg skulle ha den tattoo`n. Når jeg argumenterte for, bedre enn de klarte imot så er det vel ikke så enkelt for hvem som helst å stå i mot mas som strekker seg over ett år. De sa: «Gjør som du vil, men ikke vis den til meg». Okeii. Det er en relativt cheesy tattoo, og i dag er det klart at jeg angrer. Noe jeg har gjort siden jeg var 18 år. Ikke på at jeg har tattoo, men på motivet. Det skulle representere hva jeg hadde mest tro på den gang. Det var kjærligheten, og ikke før jeg følte meg som verdens mest ensomme person da jeg var 18 år, forsto jeg hvor mye makt det ligger i kjærlighet og makt knuser unødvendig mange. Jeg mistet troen på at kjærlighet var så godt. Nå er jeg eldre, klokere og vet bedre, men likevel appellerer ikke motivet til meg lenger. Så tenk nøye gjennom hvorfor før du merker deg for livet.

Så heter det seg at man blir påvirket av nærmiljøet. Jeg er ei sånn jente som kommer overens med de aller fleste, men ikke alle. Poenget mitt er at jeg kan trives i mer enn ett miljø. Men jeg har opplevd å være ganske forvirret og følt at jeg har beveget meg mot utrygge områder på grunn av fristelser. Ikke fordi det noensinne har vært fare for at jeg skal havne på kjøret verken den ene eller andre måten, fordi jeg har bena på jorda, men fordi jeg er nysgjerrig. Så veldig også. Hasj det har jeg prøvd. Ikke 1, men flere ganger mellom jan. 09 - juli 09. Da var det stopp fordi jeg har valgt meg et yrkesområde og med det følger det et stort ansvar som jeg må stå innenfor. Det er ikke noe jeg er stolt av, men heller ingenting jeg skjemmes over.

Jeg har gått gjennom noen tankeprosesser med meg selv, og jeg har snakket åpent om mine tanker med venner og familie, for å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Vil jeg leve livet i form av å party hard, teste drugs, spre beina for alle og gi faen i alt, vil jeg leve livet i form av å være mamma, ta hunden på tur i skogen og ha en god jobb på siden, vil jeg bli karrierekvinne eller finnes det noe annet som passer en person som meg, bedre? Det er sikkert ikke bare jeg som har stilt spørsmål angående «hva vil jeg få ut av livet mitt?». Er det vel? Jeg har altså noen erfaringer nå da, og jeg vet godt hva jeg vil. Klarer jeg ikke oppnå det etter å ha prøvd, forandrer ikke det hvilken person jeg er.

Jeg er Annette. Annette Bakstad for å være korrekt. Noe i meg sitter igjen etter min far, noe etter min mor og noe har jeg hentet med meg fra min stefar. Men ikke er jeg dem, og ikke vil jeg bli som dem. Jeg har..kanskje ikke ofte, men likevel litt for ofte -og det er min vurdering, blitt skuffet over mennesker som har stått meg nær. Kanskje er det jeg som har for høye forventninger, men urealistiske skulle de ikke være. Hvis jeg kan, så kan andre også - det er lett å tenke sånn, men faktum er at mennesker har for lett å se verden gjennom sine egne øyne, og ikke fra andres perspektiv. Noe vi i min utdanning blir terpet på titt og ofte. Hvis ikke har vi ikke noe i dette yrket å gjøre.

Likevel er det vel ingen som har skuffet meg så mye som meg selv. Dette er ikke noe som verken er lett eller gøy å si, men det var da jeg slo eksen min, mens vi enda var kjærester. Jeg var 17 år. Det aller første slaget kom fra meg - et lite dask på kinnet. Du som jeg angrer. Jeg har noen gang tenkt at om jeg ikke hadde gjort det, så hadde kanskje ikke forholdet vårt utviklet seg så stygt heller. Men ved å slå det slaget var det akkurat som det ikke lenger fantes en terskel for å gjøre slik (Les; en voldelig kjæreste, under kategorien «kjærlighet»). Men denne erfaringen var ikke forgjeves; jeg lærte virkelig meg selv å kjenne. Jeg som trodde jeg var en god person før, er blitt en dobbelt så god person nå.

Det som har vært det har vært, og jeg sitter igjen tusen erfaringer rikere, med det bredeste smilet rundt munnen og er happy happy. Jeg er søt, jeg er god, jeg har drømmer og mål, jeg kan forføre og bite fra meg, jeg har temperament og jeg sier hva jeg mener, tviler du på meg skal jeg bevise deg annet, jeg er feilvennlig. Det er hvem jeg er.
 

Jeg har ved ett tilfelle fått høre at jeg har tendenser til en idealist, hvilket jeg på det høyeste aktet å fortrenge. Ordet idealist har ikke en harmonisk klang i mine ører, og jeg forbinder det med noe som i mange tilfeller ikke er realistisk å oppnå. Derfor reagerer jeg. Jeg er ung med hele livet foran meg jeg, og har drømmer som jeg ikke tror er så vanskelige å oppnå hvis jeg gir alt jeg har. Dette gjør meg ikke til en idealist, hvilket denne personen kalte meg for. Og even if det jeg står for faller mer under idealismen enn realismen i den forstand, så anser jeg meg selv som «innehaver» av realistiske forventninger og planer.

F.eks har jeg i mange år drømt om hvordan huset mitt skal se ut. Det skal bygges fra scratch, og hvis jeg ønsket å ha både dansestudio, fotostudio og lydstudio i kjelleren så får jeg det til. Jeg sa aldri det ville bli billig, men litt naiv som jeg er tror jeg det er piece of cake å bli rik. Nei, det må jobbes for - noe jeg har alle planer om.

For min del har holdningen alt og si. Sålangt i livet har jeg sagt at jeg kan oppnå akkurat det jeg vil.

Hvis jeg skulle gått med hodet ned i gjørmen og fokusert på alt jeg ikke har eller hatt, eller alt jeg ikke kan få til, så blir jeg jo stående på stedet hvil. Jeg tenker opp og fremover, og har klart å akseptere at jeg må ta et steg om gangen. Det er vel det jeg syns er vanskeligst, fordi jeg har høye ambisjoner og ville helst begynne på toppen jeg. Starte som floormanager, og ende i kassa..Nei, men holdninger da. Jeg har i noen år ønsket å adoptere. Eksen min og jeg kom inn på emnet en gang da vi fremdeles var kjærester, og han er den typen som mener/mente at adopsjon er/var uaktuelt. Det han sier til meg er "Annette, du kan ikke gjøre verden til et bedre sted. Om du adopterer ett barn, så hjelper ikke det". Doh, doh og double doh! Kanskje kan ikke jeg gjøre verden til et bedre sted alene, men det jeg vet er at mennesker med den tankegangen iallefall ikke bidrar til å gjøre verden til et bedre sted. Om jeg hjelper bare ett barn, så hjelper jeg. Og hvis flere tenkte som meg kunne mye jævelskap være overvunnet. Det står jeg fast ved. At folk i Norge skal klage over at de får for lite i ukepenger, ikke har råd til siste skrik av sko -whatever, så skal de bare være glad til. Du har mest sannsynlig ikke Aids, og blir heller ikke brukt som sexslave eller opplever mangel på mat. Du fråtser sikkert i kebabmenyer på vei hjem fra en heftig kveld på byen. Poenget mitt er tatt.

Jeg skal gjøre det jeg kan for å bidra til at verden blir et bedre sted for noen! Og jeg skal gjøre det jeg kan for at mine drømmer blir til virkelighet. Watch me! Jeg er ikke "idealist" - men jeg får til det jeg vil få til, og har såpass tiltro til mitt egasjement og min hengivenhet at det ikke kan slå feil. Jeg er frk. Positiv.

Til søndag er det Valentines Day dere. What to do? Jeg er ei sånn typisk jente-jente som elsker romantiske komedier, turer på cafè og hyggelige overraskelser. Men det betyr ikke at jeg må ha, men såklart - feel free to..

I år er jeg faktisk litt grønn når det kommer til mine planer. Kortet er valgt og kjøpt, god middag blir det og en tur på kino. Trenger man mer? Det blir liksom et problem om en hvert år skal overgå seg selv. Noe jeg syns er hillerious og superkos er post-it lapper her og der. Men blant annet, gjorde jeg det i fjor. Nå må det iallefall gå fem år før jeg gjør det igjen.

Feirer dere Valentines day? Hva planlegger dere?

Det er kanskje flere enn meg som en eller flere ganger i løpet av livet har kjent på følelsen av å ikke strekke til. Selvoppfunnen følelse eller ei - det er ingen god følelse.

Jeg har noen eksempler:

1.Du tror at du ikke kan tilby kjæresten det han egentlig vil ha. Tidligere har du hørt at sånn og sånn fortrekker han ei jente, men du faller ikke inn i den båsen enda han er kjæresten din. Hvis dere passerer ei jente du kan plassere innefor din idè av hans drømmekvinne så tenker du automatisk at han også har lagt merke til henne, syns noe om henne, men at pga. deg så kan han søren ikke gjøre annet enn å kikke på henne. Såvidt det. Kanskje gutter også kan tenke slik. Anyone? Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke, men jeg har gjort meg mine egne tanker. Kan det ha noe med at i hver og en av oss ligger det et ønske om å være noe vi ikke er? Det vi ikke kan få skal vi ha, og sånn vi ikke ser ut, vil vi helst se ut? Har vi et bilde av hva perfekt ville være når det gjelder oss selv, og når det kommer gående ei vakker jente som har alt du ønsker, så slår usikkerheten inn? En redsel for å bli dumpet til fordel for en type person du drømmer om å være?

2. Denne er mest forbeholdt gutter. Alt du gjør er galt uansett hvordan du gjør det. Gjør du som hun sier blir det feil, gjør du ikke som hun sier er det iallefall feil. Spesielt i de stundene hvor tonen er anspent og dampen fra ørene er like ved å blåse taket av. Så hva skal du da gjøre? Jenter kan snakke et dobbeltspråk. Vi kan være utspekulerte og vet dessverre ofte hvilke knapper, og hvordan vi skal presse på dem. Noen utnytter dem, andre ikke. Hva gjør du? Når vet han om hun sa nei, men mente ja, eller sa «du trenger ikke», men mente «jeg ser helst at du gjør det», «ikke følg etter meg», men mente «løp etter meg, rop etter meg, kjemp for meg, vis meg at du bryr deg», eller «jeg er ikke sur», men egentlig koker innvendig? Glad er jeg for at jeg ikke er gutt som må slite med å lese hva jenter mener. Vi kan være så altfor kompliserte, men igjen så kan gutter være altfor enkle. Så enkle at det blir for komplisert. Blir vi noen gang helt fornøyd med hverandre? Et tips fra meg (og sikkert mange andre) er å speak your mind, si det rett ut som det er. Det er unødvendig å måtte leke gjetteleken konstant.

3. Et kjent fenomen er brudd i et forhold. «Hvordan glemme h*n?!». Mennesker flest har det vondt inni seg enten det er de som dumper eller blir dumpet. Det er ikke til å unngå. Selvfølgelig, sier jeg, kan det være en lettelse å bryte ut av et forhold i mange tilfeller. Man får det kanskje bedre slik. Men å skulle være den som gir slipp på noen man er knyttet til og glad i - om man vet noen kommer til å bli såret, så er heller ikke det å dumpe en enkel sak. Men til deg som er blitt dumpet, som ikke klarer, men som vil glemme og gå videre. Hvorfor ikke tillate seg selv å huske, tillate seg å ikke glemme de gode minnene, men se fremover og fokusere på positive ting i livet, møte nye mennesker og la livet gå sin gang? Skal vi kaste bort energi og tanker, søvnløse netter, på alt som er negativt og alt som gikk galt - ja da låser vi oss selv inne og finner ikke nøkkelen vi trenger for å komme oss ut av torturkammeret. Noen har brudd foran seg, noen har de bak seg, andre finner en måte å være sammen for alltid. Poenget er at vi alle blir såret og det må vi tillate oss å kjenne på. Slik vokser vi.

4. Det siste fra meg i kveld. Jeg nevnte ærlighet, lojalitet og åpenhet i innlegget under. Så til dere unge, voksne, females, males og shemales der ute som vanker mellom kjæresten og h*n andre dere har fått øynene opp for..h*n som ser ut til å ha og kunne gi deg alt din nåværende kjæreste ikke kan. Jeg snakker om dere som har vært sammen en stund og egentlig ikke har noen andre problemer annet enn at dere er «eventyrlystne». Jeg snakker ikke bare om dere som er utro, men dere som mener kjæresten skal vente på dere mens dere er ute å sjekker om det er noen bedre å bytte h*n ut med. Gresset er ytterst sjelden bedre på den andre siden, fordi når du er kommet over på den andre siden og ser tilbake, så vil det veldig ofte virke grønnere igjen. Tenk på om det er verdt det og ikke vær idioter. En eller anna sa at hvis det ikke er ekte kjærlighet så er det ikke verdt bryet. Word!! 

Hva med deg?

 

...mange spørsmål her, men slik er vel også virkeligligheten når det gjelder kjærlighet. Det finnes vel mange forklaringer på hvorfor vi velger som vi gjør.

Det heter seg at regler er til for å brytes. Tja, jeg kan kanskje få meg selv til å gå på epleslang, men disse reglene bryter man, etter min mening og forståelse, ikke. Noen ganger hender det jeg lurer på om andre opplever meg som en smule sær angående dette emnet. Men jeg er nok ikke det. Det virker som noen bare har gitt opp på grunn av hvordan samfunnet har utviklet seg. Å hvis majoriteten forfaller så hvorfor er jeg unntaket? Men jeg har troa, og jeg har krav. Noen syns kanskje jeg er streng, men valg jeg tar i livet mitt er med utgangspunkt i at jeg skal føle meg vel med meg selv, uansett hva jeg gjør.

Visse ting har jeg nulltoleranse for; vold, utroskap, løgn og drugs. Ved de to førstnevnte er det takk og farvel - rett ut døren. Kast ikke bort energien på en forklaring, fordi den vil aldri være god nok for meg. Jeg har heller ikke mye til overs for løgn (les innlegget under). Da jeg har hatt tillitsproblemer før, og spesielt når det kommer til kjærlighet - og enda merker til dem på en dåårlig dag, er det virkelig helt vesentlig for meg at en kjæreste kan være 110% ærlig. Jo, det er dumt at en ny kjæreste eventuelt må lide for feil begått av en eks eller andre, men that`s life, og jeg tror det er flere jenter som kan skrive under på den. Alle løgner vil være tilbakefall for meg, når jeg endelig var kommet så langt. Hvis mennesker skal ta for gitt at andre må stole på dem, så må disse også gjøre seg fortjent til den tilliten. Ærlighet er ikke mye å forlange. Lucky for me så har jeg funnet en ung herremann som gir meg den tryggheten jeg har behov for.

Drugs. Hva som er og ikke er definerer folk ulikt utifra deres syn. Jeg syns kanskje dette spørsmålet er mest tricky. Ikke hadde jeg klart å leve et liv med den personen av egne egoistiske hensyn, fordi jeg vil ikke leve et liv hvor jeg må bekymre meg for vedkommende, eller bekymre meg for å bli sittende alene med to barn som har en narkis-far. Samtidig vil ikke jeg snu ryggen til en jeg bryr meg om heller, spesielt ikke når de står i fare for å seriøst skade seg selv. Hva hadde du gjort?

Jeg var 16 år da jeg gikk inn i mitt første seriøse forhold. Hadde ingen spesielle krav og var vel sånnsett ganske uvitende. Jeg hadde såklart en anelse om hva forhold var og hvordan det skulle være, men jeg var ny i gamet. Alltid lett å være etterpåklok. Jeg lærte mye, mye mer enn jeg ante da jeg gikk inn i forholdet, og jeg ville aldri vært foruten den erfaringen. Selv om jeg kunne ønske jeg kunne skru klokken tilbake, og avslutte det hele på en annen måte. Derfor kan jeg med handa på hjertet si at jeg ikke slipper hvem som helst inn i varmen. Jeg har strenge krav til et forhold nå, og jeg har forventninger til en kjæreste. Er det mindre funker det ikke, er det mer er det just great - big bonus.

Mine 10 must:

...lojalitet...

...ærlighet...

...åpenhet...

...godt sexliv...

...omtanke...

...ansvar...

...få hverandre til å le ? uansett...

...utfylle hverandre...

...moden...

...utstråling...

En siste ting som også er viktig; vise hverandre hver dag at man er glad i hverandre

Hva mer dere? Kan dere utfylle listen min?

Starter først med når det er ok. Snakker vi overraskelse av noe slag er det nesten ikke til å unngå å dra en liten hvit løgn, hvis man vil bevare hemmeligheten. Hvis det gjelder et marriageproposal, en bursdagsfest, Valentines day, gjøre something hot, something fun, something cool for noen jeg bryr meg om, og ønsker å glede, er det mest stas om det ikke ligger en anelse i luften om hva som skal skje.

Ja, det ble kort, fordi det er faktisk bare da det, i mine øyne, er ok å lyve. Aldri ellers. Løgnere blir en eller anna gang bitt i ræva av sine valg. Ærlighet kommer man lengst med i de aller fleste tilfeller. Visst er det kjipt av og til, og måtte gi en ærlig mening eller ta imot en ærlig mening, like mye som det kan være vanskelig å fortelle eller få høre sannheten som burde vært fremme i lyset for lengst.

Det går også ann å være ærlig og «with love». Ingen har bestemt at det å være ærlig skal forbindes med å være slem/frekk mot noen. Mange begrunner valget de har tatt ved å løgne, som at de ville skåne vedkommende. Da sier jeg «Skåne meg? Please!». Noen er også uenig i hva som skal defineres som en løgn. Spesielt de som tar det valget og lyver mener de ikke har løgnet, men unnlatt å fortelle hele historien eller pyntet på historien. Det er bare feigt syns jeg, og fungerer for meg litt slik at om en ikke kan si b, så ikke begynn på a.

Som jeg såvidt nevnte over så kommer sannheten frem i de fleste tilfeller. Sålenge det er løgn inni i bildet er man aldri trygg på at løgnen forblir hundre meter under jorden, begravd med betong. Tenk da hvor mye det skal svi for den som har blitt løgnet til/om, som har blitt ført bak lyset så lenge, fordi det var mennesker som ville skåne vedkommende. Hvem er de som har rett til å bestemme hva et menneske har rett til å vite eller ikke, i valg som på høyt plan vedrører deres liv? Jeg bare lurer. Personlig vil jeg heller bli såret av sannheten, enn at noen som betyr noe for meg går bak ryggen min og skjuler ting som jeg har rett på å vite. Da mener jeg hvis det direkte vedrører meg. Jeg trenger ikke vite om pappa var utro mot mamma, men jeg trenger å vite om min kjæreste var utro mot meg.

Så har vi disse hvite løgnene som er av det mildere slaget. Situasjonsbetinget (les: første avsnitt). Om det gjelder antrekket mitt er det fullstendig lov å bare si meningen rett ut. Hvorfor tror du jeg spør om jeg ser fin ut eller om disse brillene kler meg? Det er faktisk ikke fordi jeg forventer at du skal lyve så jeg ikke skal bli lei meg. Jeg er da stor jente? Nei, det er fordi jeg syns at du som venninne, mor, kjæreste, du jeg spør, gjerne kan gi meg beskjed om jeg ser ut som enten en klovn eller ei hore. Med mindre du vil jeg skal gå rundt og dumme meg såklart. Det kunne jo være du var en som godtet deg på andres bekostning. Men når jeg spør er jeg fullt klar over at svaret kan være et jeg ikke ønsker å høre, men nå spurte jeg da en gang. Spytt ut. Om jeg er uenig i svaret er det vel opp til meg og vurdere hvorvidt jeg vil ta til ettertanke det som ble sagt eller ei. Så nei takk til løgn! Ærlighet -yahoo!!

Hva mener dere?