Sånn er det å være tobarns-mamma

"Ja, så hvordan er det å være tobarns-mamma da?", har jeg fått spørsmål om av venner og bekjente. Nå har jeg fått prøvd meg en stund, og må være ærlig å si det er veldig veldig koselig.

 




Når jeg gikk gravid med Savannah så gikk jeg rundt med, ikke direkte dårlig samvittighet, men en følelse av "tenk om jeg ikke blir like glad i denne babyen". Jeg hadde liksom ikke samme forelskelse under dette svangerskapet, som første gang. Jeg gledet meg, men ikke på samme måte. HVA SKJER!? Videre tenkte jeg "tenk om jeg glemmer Adele", "tenk om jeg ikke jeg har nok kjærlighet til to". Jeg fikk høre dette var helt vanlige tanker, men samtidig ble jeg ikke trøstet av det. Det verste som kunne skje for min del, var at jeg ikke skulle bli glad i babyen.


Fødselen denne gangen var et adrenalinkick uten like. Der og da var det litt skremmende, kun fordi jeg var bekymret for å ikke rekke frem til sykehuset. Når jeg tenker tilbake, så var det en drømmefødsel og kanongøy! Men..da Savannah ble født, i all hast som var, ble hun først lagt på ryggen oppå magen min. Hun kikket opp på meg med vidåpne øyne, og så like sjokkert ut som jeg var. Men det ansiktet, det blikket - åh, min vakre lille frøken. Jeg forelsket meg med det samme. Vi har kosa oss så masse! Jeg HAR massevis av kjærlighet å gi til mine to jenter.


Den første uken hjemme var litt utfordrende. En vill, høyt og lavt, 2 åring og en nyfødt. Jeg var litt redd Savannah ikke skulle få nok ro, samtidig ønsket vi ikke å måtte hysje på Adele og be henne kutte ut ting hun alltid hadde fått lov til tidligere. Så hvordan skulle jeg finne en balanse? Jeg kontaktet ei venninne med 3 små jenter, og fikk noen gode råd som jeg sugde til meg og vips så ble hverdagen rimelig smoothe.


Adele hun er også verdens beste og muligens ivrigste storesøster. Vi har vært opptatt av å inkludere henne i daglig gjøremål, med og uten Savannah. Men nå handler jo dette først og fremst å henne som storesøster. Hun vil være med på alt. Skifte bleie, bade henne, kle av/på, trille vogna, sjekke feberen om nødvendig osv. osv. "Savannah har bæsja!!", så spurter hun avgårde inn på badet, og når jeg kommer frem står hun der på krakken sin ved siden av stellebordet og venter tålmodig. Godjenta. Ja, forresten har Adele (blant annet) begynt å "amme" babyborn-dukken sin. Det er et syn! Men et veldig sjarmerende syn.


Sammen kommer de også veldig godt overens. Jeg har fått spørsmål om sjalusi, og jeg merker ikke et eneste spor til det. Adele er ikke noe annet enn snill og omtenksom ovenfor Savannah og har til nå godtatt veldig bra at hun må vente hvis jeg holder på med Savannah. Heldigvis har jeg en super-samboer, dvs. jentene har en super-pappa som er såå flink med dem at jeg tviler sterkt på at de vil lide noen nød om jeg er litt opptatt en dag. Savannah er også veldig glad i Adele. De lyser opp hverandre, og selvom jeg gjerne vil at hun skal være baby litt til, så gleder jeg meg på hennes vegne til hun kan være skikkelig med på leken, springe etter Adele og gjøre det ei lillesøster skal. Det er ikke så vanskelig å merke iveren i øynene hennes når hun nysgjerrig følger med på Adele som farter rundt på nye eventyr i stua.


Er det aldri slitsomt!? Mja. Tja. Joda, det kan sikkert være slitsomt en gang i blant. Men jeg må vel være ærlig å si jeg ikke har forstått hva en del mødre klager over når de sier det er et slit. Har jeg ubersnille barn..eller? Jeg har helt ærlig tenkt den tanken au. Men jo, det er slitsomt de nettene hvor ingen av jentene vil sove, eller at de våkner om hverandre og jeg aldri får sovnet før jeg snart må stå opp igjen. Jeg blir nemlig rimelig redusert i humøret om jeg er skikkelig trøtt (eller sulten). Men det skjer heldigvis ikke ofte at all, så jeg syns ikke jeg kan klage. Men for all del. Jeg er mamma resten av mitt liv, og det vil dukke opp utfordringer.


Det som var et SLIIT, var å være gravid med bekkenløsning og mamma til ei jente som begynte å bli "stor" og selvstendig, og som, når vi ikke var enige, kastet seg rundt på gulvet med raserianfall. I en periode skjedde dette daglig over den minste ting. DA fikk jeg prøvd meg. Samtidig som det var slitsomt, så måtte jeg jo holde meg i skinnet. Jeg kunne forstå at hun ikke mente å være vanskelig. Jeg tror nemlig ikke en toåring evner å gå inn for å være vanskelig og ekkel. De bare vil noe, noe vi kanskje ikke forstår, eller noe vi ikke har tålmodighet til.. Når jeg sto midt i det, måtte jeg også se det litt utenfra. Det er så viktig for meg at vi lar henne utfolde seg og prøve seg, uten å kappe handa av henne bare fordi oss voksne f.eks ikke har tid.  MEN det var en prøvelse. Det var en intens, kort periode og jeg føler meg ganske sikker på at det er over. Raserianfallene altså. Det var akkurat som noe skjedde etter at Savannah kom til verden. Adele ble opptatt av at hun var "stor" og at Savannah var babyen. Adele "klare sjøl" og vi må "hjeppe babyen".

 

Så med det, må jeg avslutte med at livet som tobarnsmor er pretty awesome! To unger er IKKE som ti =) 

Da Savannah kom til verden

Jeg våkner opp torsdagmorgen, og gjør meg selv og Adele klar for å treffe mine søstre/hennes tanter i sentrum. Vi skal handle inn litt lett snacks før vi går hjem til meg og gjøre eksamensforberedelser. Lillesøster har nemlig kommet opp i matte-muntlig 7 juni.

 

 
Adele er klar.

 

På dette tidspunktet så er alle og enhver nysgjerrig og spente på når fødselen kommer til å skje. Inkludert meg. På vei til bakeriet får jeg spørsmål om når jeg tror det skjer. Ikke vet jeg, for jeg trodde det ville skjedd for lenge siden. Jeg tok feil. MEN denne dagen føler jeg det er tyngre å gå, jeg føler nedpress, men ikke noe mer. På bakeriet møter jeg ei venninne som spør om hun ikke ennå er kommet. Jeg gjør noen hoppende bevegelser, mens jeg sier nei og videre husker jeg ikke om jeg tenkte det eller sa høyt at jeg vurderte å ty til disse kjerringrådene.

 

Timene flyr, kvelden kommer og jeg får kynnere som alltid. Denne kvelden er de ikke helt som før. Lette mensensmerter som kommer med lett ubehag i korsryggen. Pytt pytt. Det holder på i litt over en time, men det gjør på ingen måte vondt. Samboeren og jeg ser film i sengen. Vi har tidligere spøkt om det ene kjerringrådet som faktisk kan ha en effekt hvis livmoren er moden. Ok, let`s do it. ..Done. Jeg må på do, og faktisk så kommer det nå litt blod. Jeg blir i ekstase, men jeg har jo ikke vondt. Kynnerene (tror jeg) fortsetter som tidligere, men i og med jeg nå også blør litt så melder jeg samme venninne som jeg traff tidligere og spør henne hvordan hun opplevde milde rier. Klokka er ca. 00.30. Joda -jeg har født før, men da startet det hele med stormrier og det var aldri noen tvil. Jeg forklarer hva jeg opplever og hun anbefaler meg å ringe føden. Jeg tar med meg telefonen ut på badet for å være i fred mens jeg snakker med føden, men blir sittende nærmere 15 min og bare se på telefonnummeret. Jeg bestemmer meg for å ikke ringe ennå. Jeg har jo ikke vondt. Jeg har ikke tatt tiden, og jeg syns egentlig det hele begynte å avta...

 

Jeg går tilbake til min samboer i senga, og sier at jeg vil prøve å sove litt. Sovner jeg så er det mest sannsynlig ingenting på gang. Jeg får ligge i ro i kanskje 10 minutter. Klokka er snart 01.00. Det sier PANG nedentil og jeg tenker «Faaaen!!» Jeg kommer ikke til å rekke frem er alt jeg klarer å få ut mellom riene. Jeg har nå -igjen, som sist -stormrier.

 

Jeg ringer føden og de ber meg komme ned med tanke på forrige fødsel som gikk så aldeles fort. Jeg ringer mamma, hun ringer bestefar -bestefar kommer etter ca. 7 minutter og jeg tror jeg skal dø. Idet jeg skal sette meg inn i bilen får jeg en ny rie, og jeg vurderer om jeg skal legge meg ned på gressplenen og la det stå til. Men jeg får hjelp inn i bilen og vi kjører avgårde i hui og hast. Men Adele må leveres. Vi må stoppe før vi kan fortsette til sykehuset. Herre min hatt, jeg makter det ikke, jeg kommer ikke til å rekke frem, jeg kommer til å føde i bilen -jeg nekter å flekke av meg buksen foran bestefar. Stakkars mann som allerede må holde ut urkvinne-skrikene mine. Jeg som ikke skulle skrike denne gangen. Eller rettere sagt, noe lignende growling. Innvendig ler jeg litt av meg selv mens det står på.

 

Hvorfor skriker jeg? Jo fordi nå begynner pressriene og lure seg innpå og imotsetning til forrige fødsel hvor jeg ikke hadde noen kontroll over hvor jeg var i prosessen, er jeg nå fullstendig klar over hvor landet ligger, og jeg kan føle henne komme. Vi er kommet halvveis. Jeg får en pressrie og merker samtidig at vannet er i ferd med å gå og bare advarer mine to gode menn i bilen om nettopp dette. SPLASH! Nå er det ingen vei tilbake for meg og vi må ringe føden. Nå trengs det ambulanse med jordmor. En bil blir sendt for å møte oss. Samboer gjør seg mentalt klar til å ta imot babyen. Bestefar prøver å holde fartsgrensen og jeg tenker at det finnes ikke sjans i havet for at jeg kommer meg fra dette setet og over i ambulansen uten at babyen ramler ut av meg. Men vi møter aldri på ambulansen. Vi kjører inn i tunnelen, og den mest sannsynlig ut av tunnelen. Pressrie, på pressrie. Jeg prøver så hardt jeg kan å holde igjen -uuumulig. Hodet kommer. Jeg holder meg for med den ene handa nedentil. Samtidig har jeg jordmor på tråden som sier at «hvis hun vil ut, så bare la henne komme». No way. Jeg har ikke engang plass til å strekke ut bena mine. Kan ikke føde sittende. Det hele er bare helt insane på dette tidspunktet.

 

Vi kommer frem. En seng og to jordmødre står utenfor kvinneklinikken og venter på meg. Jeg blir dratt ut av bilen, buksen blir revet av og jeg hiver meg på senga. Jupp, de kunne bekrefte at hodet var halvveis ute. Jordmor er nå den som holder hodet tilbake. Ny pressrie. Nå kommer hun, sier jeg. Roper jeg. «Jeg klarer ikke holde henne inne mer!!». Hodet er ute. Lettelse. Vi er i heisen på vei opp til føden. Dørene åpner seg og nå er også kroppen godt ute, og i hui og hast blir jeg rullet inn på et rom og får henne lagt til brystet, 01.30. De rekker ikke engang å lukke dørene.

 

 

Det er masse store følelser. Jeg er overveldet av at det hele er over -allerede. Det begynte jo for en halvtime siden. Så var hun så aldeles perfekt! 2750 g og 49 lang. Nydelige store øyne, mørkt hår, uttrykk så herlige og lyder så vakre. Jeg forelsket meg fra første sekund. Å så lik på storesøster. Det vekket minner.



Jordmødrene gratulerte og lo litt over hvilken super-livmor jeg har -og jeg som trodde min første fødsel var actionfylt. Djises. Dette var ville tilstander, men guri malla så GØY i ettertid. Samboer har flirt en del for seg selv. Han har vel ikke opplevd såå mye action på lenge. Jeg har fått streng beskjed ved en eventuelt tredje fødsel, om å ta turen til føden ved minste lille tvil om det så betyr 30 bomturer. Oh well..foreløpig holder det med to. Jeg hadde tvilsomt rukket og overvære min tredje fødsel, det går jo så fort jeg såvidt får med meg verken ben eller hode.

30dagers utfordring // dag17, 18, 19, 20 og 21

God dag! I dag er det nydelig vær i Vennesla. Egentlig skulle jeg vært hos fysioterapeuten i dagtidlig, men var rett og slett ikke helt i form til å verken gå eller sykle bort dit i dag. Av samme grunn fikk jeg heller ikke levert Adele i barnehagen i dag, men ville ikke snyte henne for denne temperaturen, så når jeg bare fikk ladet batteriene litt så dro vi ut og fant oss en lekepark og en god kald saftis. Nå spiser hun fiskekaker til den store gullmedaljen, og jo flere biter hun får plass til jo bedre ser det ut til å være. 

 

Over til 30dagers utfordringen.





10 personer/gjenstander jeg ville tatt med på ei øde øy.

Jeg ville såklart hatt med meg samboeren og barna, men disse gjenstandene.

 

Fyrstikker

Samekniv

Aloe Vera Lips

Aloe Vera Gel

Nødrasjoner

Hodelykt

Tau

Oppblåsbar-madrass

Solkrem

   Myggspray   

 

Å da antar jeg at det er forutsett at jeg har på meg fornuftige klær, gode tursko, og utstyret jeg trenger i en solid sekk? Jeg vil jo nødig måtte ankomme naken, med alt i hendene.

 

Et bilde av meg som barn:

 

Bilde kommer

 

Innholdet i vesken min:

Bilde kommer

 

Parfymen jeg bruker:

Parfyme det har jeg ikke eid siden Adele ble født. Da unngikk jeg det for at hun skulle vende seg til min kroppslukt og også for å ikke eventuelt fremkalle noen allergier. Nå venter jeg hver dag på at baby S skal komme til verden, og vil da vente til hun også er litt eldre. At Adele har rukket å bli 2 ½ år er bare tilfeldig. Planen var bare å være nøytral i nyfødtperioden, men tiden flyr og andre ting enn parfyme opptar tankene. Jeg har måtte ringe mine søstre et par ganger ved spesielle anledninger, for å låne en dæsj godlukt. Men jeg elsker parfymer og har mine soleklare favoritter; Escada; Rockin Rio, Taj Sunset og Cherry in the Air. Nino Cerutti; Cerutti 1881, Juicy Couture; Viva La Juicy, og den røde Ralph Lauren, som jeg forøvrig ikke finner noen plass lenger.

 

Min verste uvane:

Hvis man kan si at det er en uvane, så må det være at jeg er totalt avhengig av leppepomade og har vært det siden 9 klasse. Jeg sover med den under puten, og hvis jeg ikke finner den, så føler jeg et desto større behov for at jeg trenger den «akkurat nå!!. Før brukte jeg Lypsyl og måtte smøre meg hvert femte minutt. Nå sverger jeg til Aloe Vera Lips og det holder å smøre seg noen ganger om dagen. Den inneholder ingen vann, noe Lypsyl gjør og vann som påføres huden utenfra, tørker den ut.  

Ikke ei "Prinsesse vil ikke", men "vil gjøre det sjøl!"

Jeg merker godt at den lille jenta mi ikke er så lita lenger. Jeg lurer av og til på om jeg har fått en tenåring i hus ? allerede!! Hjelpes meg vel. Det gir oss ofte noe å le av, da faktum er at hun er kun 2 ½ år, og andre ganger river vi oss litt i stubbene for å finne ei grei løsning for mor, far og frk. Veslevoksen.

 





 

Vel, jeg kan ikke på langt nær påstå jeg har ei «prinsesse vil ikke», men jeg er mamma til ei jente som nå er kommet til den ultimate «jeg vil gjøre det sjøl» alderen. Det kan være den minste lille ting, som f.eks at jeg bærer henne en halvmeter for langt. Da vil hun ned, går tilbake veien vi kom fra, bare for å ha gått den halvmeteren selv. Da er alt greit og smilet rekker rundt.

 

Jeg er også mamma til ei som stadig finner nye måter å utforske verden på. Måter som jeg ikke bestandig er like fortrolig med som hun, som ikke tenker konsekvenser ennå. Jeg syns av og til det kan være litt vanskelig å vite hvor jeg skal sette grensen, da det i hennes øyne ikke er en rampestrek, men i mine øyne ikke fullt så ok likevel. Så imens jeg prøver å finne ut om det skal være lov eller ikke, så følger jeg med på henne og prøver hardt å se det fra hennes perspektiv. Hun ser gøy og jeg ser obs!...Så må vi bli enige om en middelvei da, sånn at mamma ikke får hjerteattakk og slik at Adele kan få fortsette og utforske og utvikle seg. Kampene velges med omhu.

 

De fleste av oss har vel sett den reklamen (for bleier?) hvor hjemmet blir til en eneste stor lekeplass, sett fra barnets øyne. Her i heimen så må en regne med å lære litt på den harde måten. Med det mener jeg de naturlige situasjoner som kan oppstå hvis hun f.eks velger å utsette seg for gøyaliteter som kan ende på et ikke-mykt underlag o.l. Derfor er det her fullstendig lov og hoppe i (den fæle, slitte) sofaen eller i mamma og pappa sin seng, men det er ikke greit å klatre i reolene -og det er ikke fordi jeg er redd hun skal gleppe taket, hun er nærmest en mester for sin alder -men fordi jeg tar null sjanser på at hun skal ende opp under reolen. Vi springer heller ikke med kjærlighet i munnen, vi vifter ikke med kniven (hun hjelper mye til på kjøkkenet) og vi lar henne ikke ut av syne når hun bader.

 

Ei hønemor ønsker jeg heller ikke være, fordi jeg syns det er viktig at barn kan få bli selvstendige. Men jeg er nok noe mer påpasselig enn hva far er, samtidig tillater kanskje mye andre ikke ville tillatt og sier nei der andre ville sagt ja. Kanskje. Hvem vet. Men vi vet hva som fungerer for oss. Noen syns kanskje Adele får lov til veldig mye, men for vår del har det med å gjøre at vi sier ikke nei hvis hun ikke gjøre noe slemt, noe farlig, eller bare fordi vi som ikke er 2 år og barn til sinns ikke har samme tålmodighet. Men noen ganger må også jeg ta meg i skinnet  -ja det hender jo jeg blir halvveis gal av det trommesettet hennes, men så kan jeg liksom ikke bli gal heller -hun lærer å spille musikk. Ikke noe galt i det, bare litt høy, umelodiøs lyd. Nice. Jeg tror mange foreldre sier nei fordi de ikke har tålmodigheten eller tiden til å følge med eller passe på, når det er så innmari lett og heller bare si nei og ikke tenke noe mer på det..

 




 

En ting er sikkert, at det er mamma/pappa som er sjefen her i heimen, men Adele hun skal få lov til å ta del i enkle valg, hun skal få lov til å prøve å formidle hva som farer gjennom hennes tanker når vi ikke er enige, vi kan forhandle og/eller vi kan ta avgjørelsen på hennes vegne. Greit nok, så er hun bare 2 ½ år, men jammen foregår det mye inni henne og hun har mange og store følelser. Vi opplever hele skalaen nesten daglig, og har gjort det den siste måneden, fra hun bobler over av glede av å ha klart å åpne døren selv, til og koke over av frustrasjon for at hun ikke får skoen ordenlig på. Det er følelser jeg ikke vil overkjøre, men prøve å forstå og samtidig lære henne hvorfor jeg må si nei eller hvorfor jeg må gjøre det for henne osv.

 

Vi lærer noe nytt hver dag, alle sammen.

 

 

En aldeles nydelig dag

 








30dagers utfordring // dag15 og 16

Jauda Gauda. Syns jo en god del av disse punktene i denne utfordringen er vel overfladiske og uinteressante, men la gå. 

 




Et bilde av soverommet mitt

------------------

En sang jeg er skikkelig lei av

Denne! Adele liker denne godt, danser med og smilet rekker helt rundt. Hun har hørt masse på den. Jeg er såå lei.

30dagers utfordring // dag14

 

 

Noe jeg er redd for:

Hmm. Redd for.. høyder. Men det har jeg allerede nevnt. Hvis det er noe jeg er ordentlig redd for - uten at jeg tenker på det daglig av den grunn - så er det at barna mine skal gå bort før meg, av sykdom, ulykke eller i det hele tatt ikke være mer. Nå kjenner jeg jo ikke baby S, men vil jo håpe og anta jeg knytter meg like mye til henne som til Adele. Jeg kan iallefall ikke forestille meg et liv uten Adele, vet jeg. Bare stillheten i hjemmet når hun er i bhg syns jeg imotsetning til andre, ikke er deilig. Jeg liker å ha henne rundt meg, med all den positive støy og bare vite at hun lever og har det topp. 



38 uker - Bigger, better, stronger, POWER!

 

 

Undersøkelsen for ente gang, på sykehuset, gikk stråålende as u can see. Baby S har lagt på seg og alle tegn tyder på at det er en jente som stortrives. Jeg er i dag 38 uker, og venter i spenning hele døgnet på antydninger til fødsel. Adele kom flyvende og ganske så plutselig i starten av uke 38 og jeg kan ikke hjelpe for å håpe baby S snart vil ut. Helst i morgen. Det hadde vært awesome. Fin bursdagsgave til bestefar i himmelen. Fin gave til mor. Fin gave til far. Flott gave til storesøster. 

 




A little party never killed nobody

 

30dagers utfordring // dag10, 11, 12 og 13

 




Et bilde av meg tatt i dag:

Se dette innlegget. 

 

Håndskriften min:

Er faarlig fin. 

 

Mobilen min:

Ser du på samme innlegg som over. En Samsung Galaxy 2. Helt ok. For fancy for meg, men hey - den kosta meg 1 kr.

 

5 ting jeg ønsker meg: 

- The Great Gatsby cd`n 

- Ny sykkel m/kurv og sykkelvogn til barn

-  Tur i Karibien med Oasis of the Seas

- Sjokoladepudding m/vaniljesaus

-  Ny sofa. 3 + 2 seter 

 

Les mer i arkivet » Januar 2014 » Juni 2013 » Mai 2013


hits