Til å le og grine av.

Jeg har egentlig meldt meg på Idol i år, og audition er enten neste uke eller uka etter. Husker ikke nøyaktig dato. Tenkte at nå fikk det briste eller bære. Men ettersom situasjonen er som den er, så er det et veldig enkelt valg for meg og ta - jeg står over. En må jo tenke positivt hvis en vil noen vei, og da må jeg tenke at "hey, jeg kan vinne heile greia", og det passer jo ikke inn i min timeplan nå som jeg skal bli mamma på nytt, i mai. Jeg skal heller bare la livet gå sin gang, og vil det seg slik så får jeg det til på et annet tidspunkt. Jeg syns det er kjempe moro og synge og opptre. Det er ingen drøm å bli superstjerne akkurat, men det hadde vært cool og ha min egen plate liggende i musikkhylla mi som jeg kunne vise til barn og en gang barnebarn.

Da jeg studerte i Alta, møtte jeg ei på fest som spurte om jeg ville være med og kore i et band hvor hun var vokalist. Etter noen få konserter med de, ble jeg spurt om å være den kvinnelige solisten under et prosjekt kalt "The Commitments". Vi holdt to konserter, hvorav den siste ble holdt på Alta Soul og Blues festival 2010. AAAWESOME!! Det var et svært orkester og god stemning!

Så..nå kommer jeg snart til mitt verste mareritt hva opptredener gjelder.. Etter denne siste konserten fikk jeg spørsmål om jeg ville synge i to bryllup. Den ene bruden ønsket 1 sang i kirka, og til det andre bryllupet ønsket de et par sanger inne på festen - dessverre var jeg i Italia da dette bryllupet fant sted, men jeg kunne stille opp i det andre. Bruden visste ikke hvem jeg var, men utenfor teltet hadde hun hørt en stemme hun likte godt. I og med det ikke var den mannlige stemmen, så kunne det kun være meg. Først fikk jeg inntrykk av og kunne velge sang selv bare den var romantisk, men så fikk jeg beskjeden - jeg måtte synge en spesiell sang av Shania Twain. Ikke husker jeg hva den heter og ikke orker jeg søke den opp - den gir meg angst! I utgangspunktet syns jeg dette var en veldig vanskelig sang for meg og synge.

Jeg øvde en del sammen med dirigenten fra "The Commitments", som pusha meg. I følge han er jeg sopran, så registeret mitt skal fint klare den sangen hvis jeg bare tørr og gi gass. Det gikk fint på hver eneste øvelse, selv de to i kirka. Vi testet utstyret i kirka dagen før, og timen før seremonien. Presten ga oss beskjed om at utstyret var gammelt og dårlig, og at det sang på siste vers. Så flott. Seremonien starter og vi blir ropt opp helt i starten. Utstyret slåes på, pianoet spiller og idet jeg åpner munnen og skal synge så "POFF". HVA ER ODDSEN!? Nå finnes det ingen lyd i monitorer, mic eller høytalere. OMG! Jeg gjør meg klar til og beklage og gå ned fra alteret. Det er tross alt ikke vårt problem. Men neida. Pianisten foreslår at vi tar den acapella, og da får jeg skikkelig vondt i magen, fordi jeg a) i utgangspunktet syns sangen er vanskelig, b) vet jeg må tørre og gasse på for og treffe alle tonene, c) microfonen var min eneste støtte...  

Jeg så ut i salen og så et par kjente fjes, som gjorde meg ennå mer fortvilet. "Jeg må bare klare dette. Kan ikke la de tro noe annet". Så vi begynner..og mens jeg synger tenker jeg i hodet på verset som kommer etterhvert, hvor jeg må opp noen toner og gruuuuer meg. Hadde jeg bare hatt en mic. Kan ikke tenke på noe annet. Jeg går opp noen toner, men vet jeg lander på feil tone og dermed blir resten av sangen feil!! Vi er ferdige, folk klapper og jeg tørr ikke se noen i øynene. Jeg er så flau! Jeg er også gravid, hormonell og har høye forventninger til meg selv. Kanskje ikke de andre i salen visste hvordan sangen egentlig gikk?? Kanskje de ikke merket at jeg bomma? Jeg hadde rett og slett angst. Pianisten sa det hørtes veldig bra ut, men hva sier vel ikke menn for og berolige ei gravid dame. Sånn tenkte jeg iallefall, fordi jeg var så dønn misfornøyd! 

Men her er hva jeg egentlig er god for :-)  Første konserten min i Alta. 

 

Lillesøster og meg i vår. 

 

3 kommentarer

Andrea

10.11.2012 kl.15:16

Hahahaha, jeg må bare le! Jeg ser det så utrolig for meg! Du skriver på en skikkelig moral

Måte også. Men det var nokk ikke noe gøy :-( ! Det hørtes nokk utrolig fint ut, du var sikkert så missførnøyd, fordi du hadde sett for deg noe annet og måtte ta det så på sparket. Fint bilde av deg og søsteren din :-) !

Rebecca

30.11.2012 kl.18:49

Annette! Du e så fantastisk flink. The Commitments va nokka av det råeste. Gud, den tida altså!

Annette B

07.12.2012 kl.14:01

Rebecca: Tusen takk! Det var så gøy, at jeg kunne ønske det aldri endte :)

Skriv en ny kommentar


hits