Jeg har en drøm så stor

Jeg har en drøm så stor, og det er at vi kan finne en leilighet vi kan eie, innen det nye familiemedlemmet kommer. Planen var at det målet skulle være nådd allerede før jul i fjor, men tok en brå vending da min samboer ble permittert. Vi får ikke lån med min lønning alene. Men den drømmen virker veldig fjern nå, ettersom det nærmest er umulig å skaffe seg jobb uten og være sykepleier el. ingeniør, her i byen. Jeg prøver å ikke vise min frustrasjon og engstelse ovenfor samboeren, fordi han gjør så godt han kan. Forrige uke ble han oppringt av jobben han er permittert fra, og bedt om å komme inn på kontoret. Det blusset et voldsomt håp opp hos meg, men da han kom hjem var den eneste informasjonen han kunne dele med meg, at permitteringen var forlenget. "OK" tenker jeg, og legger vekk bekymringene for en ørliten stund. Dvs. helt til regningene kommer og husleie må betales. Da blir jeg bare så overveldet og lei meg (jeg er gravid/hormonell). Jeg tenker "Hvorfor oss?!". Vi har begge to universitets/høgskole-utdanning, vi er gode mennesker, gode foreldre og står på, men likevel så vil det seg ikke for oss. Som jeg tidligere har nevnt, virker det bare som hver gang vi er på vei inn i paradis og hjulene ruller på skinner, så møter vi på et hinder som ruinerer planene (mine). 

Når jeg bare får grått litt, etterfulgt av en trofast skulder fra min kjære som syns jeg er så skjønn, så tenker jeg det at "Ok, greit. Vi har faktisk råd til husleien, mat (ikke biff, ikke taco) og de mest nødvendige regningene". Men det er faderen bare såvidt. Problemet (mitt) er vel helt ærlig, fra ei jentejentes innerste, at jeg alldeles ikke har lyst å bruke alle pengene jeg jobber for på kun livsnødvendigheter. Jeg. har. lyst. til og ut på cafè med venninna mi, jeg har lyst og invitere folk på middag, jeg vil ha mine månedlige besøk hos Damis hudpleie for å fikse brynene, jeg vil ha 100 par sko, jeg vil på date med min kjæreste, jeg vil kunne ta Adele med i Sørlandsbadet, og ikke minst vil jeg nå veldig gjerne kjøpe inn litt stæsj til our new babygirl. Jeg har lyst til å kjenne den indre gleden det faktisk gir meg å vite at hvis jeg vil så kan jeg. MEN jeg kan ikke. Jeg kan alldeles ikke, og det begynner etterhvert å tære litt på mitt humør. 

Grunnen til at jeg tar dette opp, er fordi sjefen min i dag innledet møtet på jobben med å snakke om nettopp dette temaet; Bekymringer. Mennesker generelt bekymrer seg for mye, og til og med før det vi er bekymret for, har funnet sted. Hvis/når det finner sted, hva er det verste som kan skje? Som regel ikke verdens undergang. Så lev dag for dag.

I totally catch her drift, det er bare det at det er så vanskelig å klare å legge vekk bekymringene for neste uke, når man er mor og ikke vet om man har nok mat til ungen sin for å sette det helt på spissen. Vi må faktisk vende på krona her nå som kun en av oss har jobb, for at den skal vare så lenge så mulig. Det verste som kan skje? Jorden går ikke under nei, men om vi f.eks ikke betaler husleien så blir vi til syvende og sist kastet ut. Det er en litt stor risk for meg som snart har to barn, og skulle det skje så ville jeg følt meg som en stor fiasko. Nå er det ikke en realitet, sant, da husleie og mat til Adele er 1 pri. hver eneste måned, men jeg kan likevel ikke hjelpe for at tankene stopper innom meg. 

Jeg har også vondt for å be folk om hjelp. Jeg vil være selvstendig og ønsker ikke at folk skal spekulere og prate om (bak min rygg) at vi burde ventet med f.eks barn (fordi jeg er så utrolig stolt av hvilken bra jobb vi har gjort med dattera vår). Det var ingen som kunne forutse at en permittering skulle finne sted og vi planla ikke akkurat at økonomien skulle skrante med 13400 kr i mnd. Det er mye penger å leve uten. Ja hverdagen ble plutselig veldig annerledes kan en si. Skulle tro vi var vant til det, vi som har vært studenter, levd på fiskepinner og havregrøt tidligere, og bodd på kollektiv. Vel, blir aldri vant til det. Vi var på vei inn i paradis..for real.  I sommeren 2012 kunne jeg kjenne smaken av vår egne leilighet - helt til september kom og tok oss 10 skritt tilbake, samtidig som vi fant ut at vi skulle bli foreldre på nytt. Klart det er f.u.c.k.i.n.g.s frustrerende og se drømmen forsvinne opp i svarte intet! 

Samtidig prøver jeg intenst å være positiv. Det er lenge igjen til juni. Alt kan skje. Jeg håper bare det skjer. 

16 kommentarer

L0ve

18.01.2013 kl.23:23

Digger Bloggen din

Anja

18.01.2013 kl.23:37

Ikke mist håpet snuppa, det kommer nok en opptur ganske snart. Dere er så flinke og står på.

Jeg er så stolt av deg!

arsumako

18.01.2013 kl.23:41

fin blogg:)

kommenter gjerne tilbake<3

Alice Lunde

18.01.2013 kl.23:43

Håper det skjer ;) Ikke mist troen!

Mats Vederhus

19.01.2013 kl.00:01

Du er flink til å skrive! :)

Trine

19.01.2013 kl.03:25

Hei du skjønne!!

Forstår godt bekymringene dine. Krysser det jeg har for at det er deres tur til å virkelig være heldige nå! :)

Sender deg en god klem <3

kunsten

19.01.2013 kl.09:25

Fint skrevet!

differanse

24.01.2013 kl.10:29

Det er ikke så lett når man står uten jobb og bare en inntekt. Nå vet jeg ikke hva din mann jobber med, men får håpe det ordner seg etterhvert.

Annette B

27.01.2013 kl.12:56

differanse: Nei det har vist seg å bli en utfordring, men vi løser det på best mulig måte. Jeg må bare lære meg og vente på alt jeg har lyst på.

Annette B

27.01.2013 kl.13:01

kunsten: Tusen takk for det :)

Annette B

27.01.2013 kl.13:03

Trine: Tuusen takk :) Jeg antar alt skal gå bra, men jeg har bare ikke særlig med tålmodighet igjen. Men, som Timbuktu sier; Det løser seg :D

Annette B

27.01.2013 kl.13:03

Mats Vederhus: Takk for det Mats :) Syns det er veldig moro og skrive.

Annette B

27.01.2013 kl.13:04

Alice Lunde: Lever i håpet, hver dag :)

Annette B

27.01.2013 kl.13:04

arsumako: Takker :)

Annette B

27.01.2013 kl.13:04

Anja: I<3U

05.02.2013 kl.09:15

du er så flink dette går nok bra tenker på dere

Skriv en ny kommentar


hits