From a daugthers point of view

Jeg vet det er sent og at jeg burde sove, men som vanlig er det når jeg skal sove at jeg får en idè eller tanke jeg ikke kan slå fra meg. Jeg har også lovet meg selv at når jeg begynte å blogge igjen så måtte jeg passe på hvor personlig jeg ble, så jeg vet ikke helt om jeg bryter løftet mitt nå. Jeg skal iallefall prøve å ikke tråkke på noens tæser.

 

Jeg rydda igjennom skapet mitt her om dagen, for å gjøre plass til babygirl sine klær. Da kom jeg over gamle papirer, brev, og ei bok jeg skrev da jeg var 19 år. Jeg begynte på den da jeg var 17, men det tok meg lang tid å få den ferdig. «From a daughters point of view» heter den, og tittelen sier seg selv. Min lillesøster og jeg har skilte foreldre -som ikke tåler å være i samme rom (som ung pike lurte jeg på om jeg måtte ha to bryllup eller om den ene ikke skulle få komme. Gøy det) Selve skilsmissen husker jeg ingenting av fordi jeg var så liten, så dermed skulle en jo tro det ikke ville bli så traumatisk. MEN, fra den dagen vi ble gamle nok tok noen en...noe dum..uheldig avgjørelse om å dele litt for mye informasjon, som videre ble en grunn for valgene jeg tok senere i livet. Noen ubevisste - som lærte meg enormt mye om meg selv. Etter møter med familiekontor, sosionomer og SMSO, så kan man si at hodet mitt var proppet med inntrykk og følelser, som jeg måtte få sortert. Å skrive bok var måten jeg valgte å bearbeide og rydde i tankene mine. Tror jeg ble et nytt menneske. Det er også derfor jeg skriver generelt, om det så er blogg, en sang, et dikt, novelle - det hjelper meg. På en måte som kanskje synes merkelig for noen, så føler jeg at ved å kunne dele på den måten så er det nesten like bra som å prate med ei venninne. Noen ting ønsker jeg å dele, mens andre ting vil jeg ha for meg selv, men jeg trenger like mye å skrive det ned et sted. Jeg kan ikke gå rundt med det i hodet. Jeg klarer ikke ti tonn på skuldrene mine.

 

Nå er jeg 24 år, og har ikke lest boka siden jeg var 19 år. Skal ta den frem, med en god kopp te og se om jeg ennå er enig med meg selv.

 

 

Vel. Bakgrunnen min er årsaken til at jeg tok utdanningen jeg har og bakgrunnen min er grunnen til at jeg i dag tenker det kanskje snart er på tide med noe helt annet. Vel. Jeg hadde et behov for å hjelpe barn og unge. Men nå har jeg fått prøve meg i snart 3 år + RK alarmtelefon, hvor jeg hadde halvtårs praksis. Det er kanskje fordi jeg nå er gravid og hormonell, men jeg har begynt å lure på om det er dette jeg vil vie resten av livet mitt til. Det er en type jobb som krever en passe sterk psyke, og en stå-på-vilje ut av en annen verden. En skal være forbilde, veilede og være en troverdig voksen, og til og med noens klippe av og til. Jeg har vært noens klippe og forbilde hele livet og jeg er sliten. For hvem er det som tar vare på meg? MEG. Slik økonomien er hjemme hos oss for tiden, så kjenner jeg at humøret mitt går i berg og dalbaner med 90 graders stup, og skal jeg være veldig, veldig ærlig så er jeg litt bitter for at min samboer får en gratis tur til Afrika. Jeg jobber ræva av meg for å ikke engang kunne unne meg noe, og han får de kule opplevelsene servert på gullfat (samtidig unner jeg han det, og vet veldig godt at ingenting er hans skyld. Kunne bare ønske det var vi to som skulle på tur sammen, og ikke alltid han og den andre vedkommende). Ikke nok med det, så er det i påskeferien. Vår siste ferie sammen før vi er fire. Jeg hadde tenkt vi kunne gjøre noe kos sammen med Adele da. Men hva hjelper vel det uten penger. Vil jeg ha noe må jeg jobbe for det, og jeg jobber for øyeblikket kun så vi kan overleve. Jeg har lyst og skrike og grine noen dager og har rett og slett nok med å være min egen klippe. Jeg sa faktisk til sjefen min i dag at det føles som jeg skal ha et sammenbrudd annenhver dag, fordi jeg har fått så nok (når jeg leser over dette, så ler jeg litt. Det høres kanskje ut som det snart bikker for meg, men jeg er bare fylt med mange følelser- Det er ikke sinne, det er lidenskap).

 

Kanskje min tillit som troverdig voksen blir svekket fordi jeg er en åpen person som deler akkurat disse følelsene? Jeg mener selv jeg er en ansvarsfull og moden voksenperson, men jeg er ikke så ubernazi-voksen at jeg ikke kan tillate meg å vise at jeg også er menneske som ikke har det bra hver dag. Har det meget fantastisk 363 dager i året, og så har jeg noen skikkelige nedturer de andre to dagene, if u catch my drift. Men nå ønsker jeg meg noen som kan være min klippe og motivator - før jeg må skrive ny bok (he, he). Å hvis det finnes en "Gud" liksom, så kan han gjerne finne på noe heftig kult til meg også! Jeg som er pokker så snill og smiler til fremmede så de kanskje får en bra/bedre dag! 

 

 





  Hva har jeg å være takknemlig for? 

Jo, here goes:

- Jeg har en fantastisk venn i kjæresten min og vi har et forhold jeg tror mange ønsker seg. 

- Adele Noelle, som jeg elsker mer enn ord kan beskrive.

- For at jeg kan få barn og er gravid igjen.

- For at jeg har et godt forhold til mine søsken

- For alt jeg faktisk eier og har, fra truse til vitrineskap osv.

- For mannen som først ordna meg en fot innen jobben jeg har i dag.

- For mine kollegaer og venner

- For at jeg ble utstyrt med fornuft, selvtillit og gode verdier

- For min bestefar

- For de talentene jeg har, og får bruk for hver dag som mor

+ + +

Ikke alt er gæli ;-)

 

2 kommentarer

Heidi

29.01.2013 kl.08:46

Fin blogg du har :)

Anja

29.01.2013 kl.09:18

Jeg er sikker på at de fremmende som du smiler til, får en mye bedre dag! For jeg smiler av å bare tenke på at du sitter å smiler en annen plass. Men det aller beste ved deg, er når du skal slå til med en skikkelig vits. Du ler som regel så mye av vitsen din at du aldri kommer til poenget. Haha! Du er hærlig <3

Skriv en ny kommentar


hits