Brev til Adele

I gårkveld satt jeg og skrev mine faste updates om Adele, som hun skal få når hun blir voksen. Jeg har gjennom mine svangerskap og etterhvert som Adele har utviklet seg, hatt noen spørsmål til min mor om hvordan jeg var i forhold til henne på samme alder, hva kan en forvente o.l. Saken er at det er fryktelig lett å glemme, for tiden går så fort og nye ting opptar oss ? dvs. mamma husker ikke alt og kan ikke gi meg svar bestandig. Derfor begynte jeg fra Adele var nyfødt og skrive brev til henne. Jeg tar to kopier av alle brev. Et til henne, og et til oss så vi kan mimre og gråte litt over årene som gikk, når vi blir gamle og grå.

 

Jeg skriver et hvert halvår +/- en måned eller to, og i dag gikk jeg igang med mitt fjerde brev. Det ble lengre enn de andre, fordi det er så utrolig mye som har skjedd det siste halvåret. Noen ganger kan jeg nesten ikke tro det selv, hvor stor hun begynner å bli. Jeg leste også gjennom de gamle brevene og det var vel så koselig. Blant annet kom jeg over fødselen, og der sto det at jeg tror riene startet ca. 20.00, men jeg gikk fortsatt rundt på Ikea og surret etter noen lys jeg skulle bruke i babyshoweren (som aldri ble noe av) dagen etter, fordi jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle kjenne etter, for ikke å snakke om at det var 15 dager til termin. Plutselig ble jeg bare ganske så sikker kan en si, og kom inn på sjekk  22.15 med intense rier og 3 cm åpning, og 23.09 lå hun i fanget mitt. Akkurat som fødselen gikk altfor fort, har tiden siden aldri stoppet opp og Adele blir tenk 3 år i år!

 

Det jeg alltid tar med i disse brevene er sanger, leker, bøker o.l som opptar henne i dag, hva vi har gjort sammen siden sist, hva hun har lært siden sist, hva som gjøre henne glad, hva som gjøre henne sur og lei og evt. noen av hennes lure påfunn. Det begynner jo å bli rette alderen for en del av dem. F.eks når hun er ute av syne og musestille. Da sitter hun som regel i et hjørne og tegner på seg selv. Blir hun oppdaget er det første hun sier «Nei, kan ikke tegne her. Må tegne på tavla». Yes, indeed Adelemor. 

 


Er jeg ikke fin nå?

 

Jeg fant selv på noen spikkerier når jeg var ung. Hvis jeg kom hjem fra barneskolen (2 eller 4 klasse) og ikke hadde spist opp matpakken, pleide jeg av og til å ta ut restene og kaste det oppå skapet på rommet, så ikke mamma skulle finne ut at jeg ikke hadde spist opp. Den planen viste seg å ikke være så lur i grunn. En annen ting når jeg var ennå mye yngre, var at jeg var så tissetrengt at lillesøsteren min måtte leke toalett. Hvorfor jeg fikk for meg at det var måten å gjøre det på, aner jeg ikke. Jeg ler meg iallefall halvt ihjel når det blir tatt opp i voksen-alder.

 

Men tilbake til brevene..og litt vekk fra formålet med akkurat brevene til Adele. Det er akkurat for å kunne minnes øyeblikkene og stadier i livet at jeg syns det er gullverdt å bruke tid på å legge ned noen setninger om nå-tiden (gjerne i form av dagbok også), for vips så har vi glemt hvordan det var. Jeg syns generelt det er en veldig fin påminnelse til en selv, om å huske på...huske å se seg selv i speilet før en f.eks dømmer andre mennesker :-) 

 

2 kommentarer

silje

17.02.2013 kl.20:14

Hehehe måtte le litt her ja!!:p

Annette B

19.02.2013 kl.23:22

silje: Du skal få lov ;)

Skriv en ny kommentar


hits