One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker p at hvem du treffer p i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en m st for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller ogs skjnn. Jeg hadde veldig viljen til jobbe og lite lyst til tr mine ben inn p et Nav-kontor for og ske hjelp, men m man s m man. Noen spr meg av og til hva som ligger i det (for meg)at hver gang det virker som ting gr p skinner, s blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener.Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem mneder p vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, s hadde samboeren og jeg rd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og f en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal fde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden mtte vi ske hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde ftt med alt av dokumenter osv. i sknaden. Nr vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." S begynte hun og trekke i trder, og vips var jeg p intervju hos barnevernet. Jeg lurer p om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe nr jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om komme til ny samtale p Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk nr jeg var ung, hvor JEG et halvt r fr hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig nsket jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var s heldig! :-)

Frem til jeg fdte jobbet jeg gratis, men fikk sttte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor drlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg p lnn og prosentene har sakte, men sikkert steget. N jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke p at jeg har familie p siden. P den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg vre en pillrtten bedrift spr du meg), og nr jeg da ogs begynte p lnn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg p og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlnn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og mneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvflgelig!! og bli hos moren og faren p sykehuset, den mneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli vrende hos mor i Alta en stund. Dette frte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han mtte komme tilbake eller finne noen andre til ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har mtt s egoistiske og hensynslse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lnn alene den gang strakk seg ikke srlig langt. S igjen mtte vi ske ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling nr du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vrt lagt til rette for at vi skal vre godt stilt i samfunnet. Vi har begge to hyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, s heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet gr sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lnn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behvdes! Det flgende ret var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vr frste ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde rd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, s det var greit med noe annet for si det p en mte. S ble jeg gravid med babygurl, og det passet S BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter ha "overlevd" mange permitteringer, s var det til slutt samboerens tur til og g - for n. "For n" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 m vi IGJEN ske ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren m. Men han og jeg er et vi. Min lnn pvirker han og motsatt. Vi har alltid siden frste yekast delt p alt og trives med det, og om det ikke hadde vrt slik er det uansett forlangt fra Nav at slenge man bor sammen s skal man forsrge hverandre. Derfor fr han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lnn" og b) fordi ret han var selvstendig nringsdrivende ikke teller.. Selvflgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man fr ca. 13000 mindre i mneden. Vi prver begge to vre ved mot og fr en high nr regningene er betalt og fr en low nr vi innser at vi m leve p vann og smuler to lange uker hver mned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jvlig og tler ikke mye om dagen. Vi prver passe p at Adele spiser sunt og godt, men nr krona har sagt stopp og vi bare m vente, s blir jeg jo litt..vet ikke..fr vondt i sjela av servere henne pannekaker med sukker p for tredje dag p rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grnn av irritasjon av hre om og hre p folk som slser med penger eller som er 30 r og bor hjemme hos mamma, fr dekket telefonregning,fr gratis middag hver dag og som klager p at de kun har rd tiln bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er s lang for meg, ventetiden er lang og det jeg nsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb fr babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spr meg n av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang p gang fortelle face to face at det er tft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat p f***hret som de sier i Nord-Norge, men jeg er s lei av og strekke p meg hver mned. Jeg er s lei av fiskegrateng og knekkebrd! Jeg vet at jeg bare har med vre takknemlig for det jeg fr - men jeg er gravid og s himla sulten hele dagen, s akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok nring. Jeg har ftt bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren fr jobb, s skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smgodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har ogs hatt et bevisst ml helt siden ungdomsskolen, og det frste steget var fullfre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. S tok jeg hyere utdanning s jeg kunne sitte litt bedre i det konomisk, enn de gjorde, etterhvert som en s hva samfunnet begynte kreve. N er de alle ufretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe s mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJR det, og min samboer kan og vil ogs. HAN-HAR-LYST-TIL--JOBBE! Men han tror helvete fryser til is fr det skjer. Jeg kan skjnne han blir lei av og sitte med sknader hver dag. Vi vil ikke vre avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Snn er det nr man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Srlig i de tyngre periodene s er det viktig st samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter p at han fr jobb, s setter vi ned delml som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne mneden s kan jeg dekke en ekstra utgift mneden som kommer. Det er jo noe juble for det au ;-) S ingen kan si at ikke vi prver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare snn "Hey, slik er det nr ting begynner rulle p skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

8 kommentarer

Wicki

19.02.2013 kl.15:04

m0loen: Fin blogg :)

youmeus

19.02.2013 kl.15:08

Heisann, ville bare si at du har en super fin blogg. Og vis du vill kan du vre med p linkrunden p bloggen vr. (vi er to jenter) det eneste du treniger gjre er skrive hva bloggen din heter og e-mail p vr blogg :D

Terese Svendsen

19.02.2013 kl.15:11

Forstr akkurat hvordan du har det.. Jeg ble arbeidsledig i svangerskapet, nav i kommunen var kjempeflinke! jeg fikk ordnet ny jobb og begynt jobbe, mannen tok over permisjonen. N ser det ut til at han er neste som m g i hans bedrift og vi sitter der med husln og barn p en inntekt igjen :( havregrt, ris og pannekaker blir gjenganger.. Alt kommer til ordne seg til slutt, som du sier s er man ett team og man m ikke miste motet. Men det er surt at vi med utdannelse skal miste jobbene vre snn (vi har bare fagbrev, men vi har fagbrev tross alt)

Lykke til med jobb til mannen!

Renate Svela

19.02.2013 kl.15:25

Utrolig fin blogg

Trine

19.02.2013 kl.15:30

Kjre,skjnne Annette!

Forstr godt hvorfor du blir pissed! streve etter alt som skal betales,sitte med papirbunke p papribunke dag ut og dag inn og ikke ha hell i jobbsker-livet er ingen gy situasjon. Bekymringene tar liksom aldri slutt. Du/dere skal jo kose dere glugg n som magen vokser og Adeles lillesster ventes. Krysser alt jeg har for at jobb-fronten lykkes veldig snart og dere kan bade i den halve oksa! ;) Det er slike som deg/dere det er s fortjent!

Annette B

19.02.2013 kl.23:19

Renate Svela: Takk for det :)

Annette B

19.02.2013 kl.23:20

Terese Svendsen: Takk for kommentaren. Var innom bloggen din og leste litt selv i sted. Det skal jeg fortsette med :)

Terese Svendsen

20.02.2013 kl.09:03

Annette B: Tusen takk :) Hper jo at jeg kan skrive om ting som er interessant lese, og ikke bare vre en typisk rosablogger :)

Skriv en ny kommentar


hits