One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker på at hvem du treffer på i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en må stå for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller også skjønn. Jeg hadde veldig viljen til å jobbe og lite lyst til å trø mine ben inn på et Nav-kontor for og søke hjelp, men må man så må man. Noen spør meg av og til hva som ligger i det (for meg) at hver gang det virker som ting går på skinner, så blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener. Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem måneder på vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, så hadde samboeren og jeg råd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og få en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal føde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden måtte vi søke hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde fått med alt av dokumenter osv. i søknaden. Når vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." Så begynte hun og trekke i tråder, og vips var jeg på intervju hos barnevernet. Jeg lurer på om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe når jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om å komme til ny samtale på Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk når jeg var ung, hvor JEG et halvt år før hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig ønsket å jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var så heldig! :-)

Frem til jeg fødte jobbet jeg gratis, men fikk støtte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor dårlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg på lønn og prosentene har sakte, men sikkert steget. Nå jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke på at jeg har familie på siden. På den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg å være en pillråtten bedrift spør du meg), og når jeg da også begynte på lønn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg på og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlønn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og måneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvfølgelig!! og bli hos moren og faren på sykehuset, den måneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli værende hos mor i Alta en stund. Dette førte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han måtte komme tilbake eller finne noen andre til å ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har møtt så egoistiske og hensynsløse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lønn alene den gang strakk seg ikke særlig langt. Så igjen måtte vi søke ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling når du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vært lagt til rette for at vi skal være godt stilt i samfunnet. Vi har begge to høyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, så heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet går sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lønn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behøvdes! Det følgende året var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vår første ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde råd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, så det var greit med noe annet for å si det på en måte. Så ble jeg gravid med babygurl, og det passet SÅ BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter å ha "overlevd" mange permitteringer, så var det til slutt samboerens tur til og gå - for nå. "For nå" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 må vi IGJEN søke ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren må. Men han og jeg er et vi. Min lønn påvirker han og motsatt. Vi har alltid siden første øyekast delt på alt og trives med det, og om det ikke hadde vært slik er det uansett forlangt fra Nav at sålenge man bor sammen så skal man forsørge hverandre. Derfor får han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lønn" og b) fordi året han var selvstendig næringsdrivende ikke teller.. Selvfølgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man får ca. 13000 mindre i måneden. Vi prøver begge to å være ved mot og får en high når regningene er betalt og får en low når vi innser at vi må leve på vann og smuler to lange uker hver måned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jævlig og tåler ikke mye om dagen. Vi prøver å passe på at Adele spiser sunt og godt, men når krona har sagt stopp og vi bare måå vente, så blir jeg jo litt..vet ikke..får vondt i sjela av å servere henne pannekaker med sukker på for tredje dag på rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grønn av irritasjon av å høre om og høre på folk som sløser med penger eller som er 30 år og bor hjemme hos mamma, får dekket telefonregning, får gratis middag hver dag og som klager på at de kun har råd til èn bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er så lang for meg, ventetiden er lang og det jeg ønsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb før babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spør meg nå av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang på gang fortelle face to face at det er tøft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat på f***håret som de sier i Nord-Norge, men jeg er så lei av og strekke på meg hver måned. Jeg er så lei av fiskegrateng og knekkebrød! Jeg vet at jeg bare har med å være takknemlig for det jeg får - men jeg er gravid og så himla sulten hele dagen, så akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok næring. Jeg har fått bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren får jobb, så skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smågodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke å snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har også hatt et bevisst mål helt siden ungdomsskolen, og det første steget var å fullføre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. Så tok jeg høyere utdanning så jeg kunne sitte litt bedre i det økonomisk, enn de gjorde, etterhvert som en så hva samfunnet begynte å kreve. Nå er de alle uføretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe så mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJØR det, og min samboer kan og vil også. HAN-HAR-LYST-TIL-Å-JOBBE! Men han tror helvete fryser til is før det skjer. Jeg kan skjønne han blir lei av og sitte med søknader hver dag. Vi vil ikke være avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Sånn er det når man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Særlig i de tyngre periodene så er det viktig å stå samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter på at han får jobb, så setter vi ned delmål som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne måneden så kan jeg dekke en ekstra utgift måneden som kommer. Det er jo noe å juble for det au ;-) Så ingen kan si at ikke vi prøver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare sånn "Hey, slik er det når ting begynner å rulle på skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

8 kommentarer

Wicki

19.02.2013 kl.15:04

m0loen: Fin blogg :)

youmeus

19.02.2013 kl.15:08

Heisann, ville bare si at du har en super fin blogg. Og vis du vill kan du være med på linkrunden på bloggen vår. (vi er to jenter) det eneste du treniger å gjøre er å skrive hva bloggen din heter og e-mail på vår blogg :D

Terese Svendsen

19.02.2013 kl.15:11

Forstår akkurat hvordan du har det.. Jeg ble arbeidsledig i svangerskapet, nav i kommunen var kjempeflinke! jeg fikk ordnet ny jobb og begynt å jobbe, mannen tok over permisjonen. Nå ser det ut til at han er neste som må gå i hans bedrift og vi sitter der med huslån og barn på en inntekt igjen :( havregrøt, ris og pannekaker blir gjenganger.. Alt kommer til å ordne seg til slutt, som du sier så er man ett team og man må ikke miste motet. Men det er surt at vi med utdannelse skal miste jobbene våre sånn (vi har bare fagbrev, men vi har fagbrev tross alt)

Lykke til med jobb til mannen!

Renate Svela

19.02.2013 kl.15:25

Utrolig fin blogg

Trine

19.02.2013 kl.15:30

Kjære,skjønne Annette!

Forstår godt hvorfor du blir pissed! Å streve etter alt som skal betales,sitte med papirbunke på papribunke dag ut og dag inn og ikke ha hell i jobbsøker-livet er ingen gøy situasjon. Bekymringene tar liksom aldri slutt. Du/dere skal jo kose dere glugg nå som magen vokser og Adeles lillesøster ventes. Krysser alt jeg har for at jobb-fronten lykkes veldig snart og dere kan bade i den halve oksa! ;) Det er slike som deg/dere det er så fortjent!

Annette B

19.02.2013 kl.23:19

Renate Svela: Takk for det :)

Annette B

19.02.2013 kl.23:20

Terese Svendsen: Takk for kommentaren. Var innom bloggen din og leste litt selv i sted. Det skal jeg fortsette med :)

Terese Svendsen

20.02.2013 kl.09:03

Annette B: Tusen takk :) Håper jo at jeg kan skrive om ting som er interessant å lese, og ikke bare være en typisk rosablogger :)

Skriv en ny kommentar


hits