Ikke ei "Prinsesse vil ikke", men "vil gjøre det sjøl!"

Jeg merker godt at den lille jenta mi ikke er så lita lenger. Jeg lurer av og til på om jeg har fått en tenåring i hus ? allerede!! Hjelpes meg vel. Det gir oss ofte noe å le av, da faktum er at hun er kun 2 ½ år, og andre ganger river vi oss litt i stubbene for å finne ei grei løsning for mor, far og frk. Veslevoksen.

 





 

Vel, jeg kan ikke på langt nær påstå jeg har ei «prinsesse vil ikke», men jeg er mamma til ei jente som nå er kommet til den ultimate «jeg vil gjøre det sjøl» alderen. Det kan være den minste lille ting, som f.eks at jeg bærer henne en halvmeter for langt. Da vil hun ned, går tilbake veien vi kom fra, bare for å ha gått den halvmeteren selv. Da er alt greit og smilet rekker rundt.

 

Jeg er også mamma til ei som stadig finner nye måter å utforske verden på. Måter som jeg ikke bestandig er like fortrolig med som hun, som ikke tenker konsekvenser ennå. Jeg syns av og til det kan være litt vanskelig å vite hvor jeg skal sette grensen, da det i hennes øyne ikke er en rampestrek, men i mine øyne ikke fullt så ok likevel. Så imens jeg prøver å finne ut om det skal være lov eller ikke, så følger jeg med på henne og prøver hardt å se det fra hennes perspektiv. Hun ser gøy og jeg ser obs!...Så må vi bli enige om en middelvei da, sånn at mamma ikke får hjerteattakk og slik at Adele kan få fortsette og utforske og utvikle seg. Kampene velges med omhu.

 

De fleste av oss har vel sett den reklamen (for bleier?) hvor hjemmet blir til en eneste stor lekeplass, sett fra barnets øyne. Her i heimen så må en regne med å lære litt på den harde måten. Med det mener jeg de naturlige situasjoner som kan oppstå hvis hun f.eks velger å utsette seg for gøyaliteter som kan ende på et ikke-mykt underlag o.l. Derfor er det her fullstendig lov og hoppe i (den fæle, slitte) sofaen eller i mamma og pappa sin seng, men det er ikke greit å klatre i reolene -og det er ikke fordi jeg er redd hun skal gleppe taket, hun er nærmest en mester for sin alder -men fordi jeg tar null sjanser på at hun skal ende opp under reolen. Vi springer heller ikke med kjærlighet i munnen, vi vifter ikke med kniven (hun hjelper mye til på kjøkkenet) og vi lar henne ikke ut av syne når hun bader.

 

Ei hønemor ønsker jeg heller ikke være, fordi jeg syns det er viktig at barn kan få bli selvstendige. Men jeg er nok noe mer påpasselig enn hva far er, samtidig tillater kanskje mye andre ikke ville tillatt og sier nei der andre ville sagt ja. Kanskje. Hvem vet. Men vi vet hva som fungerer for oss. Noen syns kanskje Adele får lov til veldig mye, men for vår del har det med å gjøre at vi sier ikke nei hvis hun ikke gjøre noe slemt, noe farlig, eller bare fordi vi som ikke er 2 år og barn til sinns ikke har samme tålmodighet. Men noen ganger må også jeg ta meg i skinnet  -ja det hender jo jeg blir halvveis gal av det trommesettet hennes, men så kan jeg liksom ikke bli gal heller -hun lærer å spille musikk. Ikke noe galt i det, bare litt høy, umelodiøs lyd. Nice. Jeg tror mange foreldre sier nei fordi de ikke har tålmodigheten eller tiden til å følge med eller passe på, når det er så innmari lett og heller bare si nei og ikke tenke noe mer på det..

 




 

En ting er sikkert, at det er mamma/pappa som er sjefen her i heimen, men Adele hun skal få lov til å ta del i enkle valg, hun skal få lov til å prøve å formidle hva som farer gjennom hennes tanker når vi ikke er enige, vi kan forhandle og/eller vi kan ta avgjørelsen på hennes vegne. Greit nok, så er hun bare 2 ½ år, men jammen foregår det mye inni henne og hun har mange og store følelser. Vi opplever hele skalaen nesten daglig, og har gjort det den siste måneden, fra hun bobler over av glede av å ha klart å åpne døren selv, til og koke over av frustrasjon for at hun ikke får skoen ordenlig på. Det er følelser jeg ikke vil overkjøre, men prøve å forstå og samtidig lære henne hvorfor jeg må si nei eller hvorfor jeg må gjøre det for henne osv.

 

Vi lærer noe nytt hver dag, alle sammen.

 

 

2 kommentarer

MyRedEyedDemons

28.05.2013 kl.14:25

Utrolig bra skrevet, og for en skjønn pike! :)

Skjønner virkelig tankegangen din, selv om jeg ikke har barn selv (men har et tantebarn da så jeg får nok litt øvelse!). Dessverre har jeg fått det inntrykket idag at mange foreldre er "redde" for å la barna få lov til det ene eller det andre, nettopp på grunn av at idag skal man "beskytte" barna mot alt mulig, hvis ikke begynner mennesker å snakke. Det er nesten som man ikke kan la barna klatre i trær uten at man får høre man er en "dårlig" foreldre?

Det er feil i mine øye, og det du gjør, prøver å finne den akseptable "grensen" er noe de fleste burde prøve på. Man burde tenke på alt man selv fikk lov til som barn, å at det oftest ikke har ført til noen stor skade.

Kort sagt: Godt innlegg og en liten øyeåpner :)

Mvh M.R.E.D.

Monica Jensen

28.05.2013 kl.21:25

sv:

Ja, det er fint med forståelsesfulle venninner, når hjernen min svikter :D

Bare å vente i spenning..Jeg er MYE verre enn forrige gang hvertfall ;)

Skriv en ny kommentar


hits