Ikke ei "Prinsesse vil ikke", men "vil gjøre det sjøl!"

Jeg merker godt at den lille jenta mi ikke er så lita lenger. Jeg lurer av og til på om jeg har fått en tenåring i hus ? allerede!! Hjelpes meg vel. Det gir oss ofte noe å le av, da faktum er at hun er kun 2 ½ år, og andre ganger river vi oss litt i stubbene for å finne ei grei løsning for mor, far og frk. Veslevoksen.

 





 

Vel, jeg kan ikke på langt nær påstå jeg har ei «prinsesse vil ikke», men jeg er mamma til ei jente som nå er kommet til den ultimate «jeg vil gjøre det sjøl» alderen. Det kan være den minste lille ting, som f.eks at jeg bærer henne en halvmeter for langt. Da vil hun ned, går tilbake veien vi kom fra, bare for å ha gått den halvmeteren selv. Da er alt greit og smilet rekker rundt.

 

Jeg er også mamma til ei som stadig finner nye måter å utforske verden på. Måter som jeg ikke bestandig er like fortrolig med som hun, som ikke tenker konsekvenser ennå. Jeg syns av og til det kan være litt vanskelig å vite hvor jeg skal sette grensen, da det i hennes øyne ikke er en rampestrek, men i mine øyne ikke fullt så ok likevel. Så imens jeg prøver å finne ut om det skal være lov eller ikke, så følger jeg med på henne og prøver hardt å se det fra hennes perspektiv. Hun ser gøy og jeg ser obs!...Så må vi bli enige om en middelvei da, sånn at mamma ikke får hjerteattakk og slik at Adele kan få fortsette og utforske og utvikle seg. Kampene velges med omhu.

 

De fleste av oss har vel sett den reklamen (for bleier?) hvor hjemmet blir til en eneste stor lekeplass, sett fra barnets øyne. Her i heimen så må en regne med å lære litt på den harde måten. Med det mener jeg de naturlige situasjoner som kan oppstå hvis hun f.eks velger å utsette seg for gøyaliteter som kan ende på et ikke-mykt underlag o.l. Derfor er det her fullstendig lov og hoppe i (den fæle, slitte) sofaen eller i mamma og pappa sin seng, men det er ikke greit å klatre i reolene -og det er ikke fordi jeg er redd hun skal gleppe taket, hun er nærmest en mester for sin alder -men fordi jeg tar null sjanser på at hun skal ende opp under reolen. Vi springer heller ikke med kjærlighet i munnen, vi vifter ikke med kniven (hun hjelper mye til på kjøkkenet) og vi lar henne ikke ut av syne når hun bader.

 

Ei hønemor ønsker jeg heller ikke være, fordi jeg syns det er viktig at barn kan få bli selvstendige. Men jeg er nok noe mer påpasselig enn hva far er, samtidig tillater kanskje mye andre ikke ville tillatt og sier nei der andre ville sagt ja. Kanskje. Hvem vet. Men vi vet hva som fungerer for oss. Noen syns kanskje Adele får lov til veldig mye, men for vår del har det med å gjøre at vi sier ikke nei hvis hun ikke gjøre noe slemt, noe farlig, eller bare fordi vi som ikke er 2 år og barn til sinns ikke har samme tålmodighet. Men noen ganger må også jeg ta meg i skinnet  -ja det hender jo jeg blir halvveis gal av det trommesettet hennes, men så kan jeg liksom ikke bli gal heller -hun lærer å spille musikk. Ikke noe galt i det, bare litt høy, umelodiøs lyd. Nice. Jeg tror mange foreldre sier nei fordi de ikke har tålmodigheten eller tiden til å følge med eller passe på, når det er så innmari lett og heller bare si nei og ikke tenke noe mer på det..

 




 

En ting er sikkert, at det er mamma/pappa som er sjefen her i heimen, men Adele hun skal få lov til å ta del i enkle valg, hun skal få lov til å prøve å formidle hva som farer gjennom hennes tanker når vi ikke er enige, vi kan forhandle og/eller vi kan ta avgjørelsen på hennes vegne. Greit nok, så er hun bare 2 ½ år, men jammen foregår det mye inni henne og hun har mange og store følelser. Vi opplever hele skalaen nesten daglig, og har gjort det den siste måneden, fra hun bobler over av glede av å ha klart å åpne døren selv, til og koke over av frustrasjon for at hun ikke får skoen ordenlig på. Det er følelser jeg ikke vil overkjøre, men prøve å forstå og samtidig lære henne hvorfor jeg må si nei eller hvorfor jeg må gjøre det for henne osv.

 

Vi lærer noe nytt hver dag, alle sammen.

 

 

I love you

 

Om jeg ikke var oppslukt og forelska i deg fra før, så har dette svangerskapet bare ført meg nærmere deg! Jeg er så uendelig glad i deg, og dagene med deg er fylt med så mye latter og glede. Du er så morsom og rar - på en positiv måte. Du lærer noe nytt hver dag, og du lærer meg noe nytt hver dag. Jeg stortrives i denne verden med deg, hvor vi sammen finner ut hvordan vi skal gjøre det og hva som passer for deg, for meg og for pappa. Vi er veldig veldig heldig, som har deg til datter. I love you.

 

 

Når "Kosen" må dusje

Adele hun har en bestevenn. Nemlig "Kosen" som hun fikk i gave dagen etter hun ble født. Den er med overalt, gjennom tykt og tynt. Derfor er det jo naturlig at den daglig også går gjennom mye shit og av og til kan trenge en vask. Men hvordan ta fra barnet ditt det kjæreste det har? ..selv om det bare gjelder for en liten stund. Det er som regel ikke så lett.

Adele hun er blitt såpass stor nå at jeg tar henne med på mye av det som foregår i heimen, samme gjelder når vi må vaske "Kosen". Min opplevelse med barnet mitt er at sålenge hun vet hva som skjer og hvor kosekluten er, så er det greit. Så jeg begynner med å fortelle henne at den trenger en dusj den også, og spør om hun kan hente den og legge den inn i vaskemaskinen selv. Ofte har jeg fått et absolutt nei, og har da i stedet spurt om vi kan vaske KuJon, som er tvillingbroren til "Kosen", men som ikke er like populær. Etter at hun har vært med på dette noen ganger, har hun skjønt at hun får de tilbake. Så sist jeg spurte om vi kunne vaske kosekluten fikk jeg et ja. Hun hentet den, la den inn, lukket døren til maskinen, hjalp til med å starte den og vinket hade. Så gikk vi borte fra vaskerommet. Jeg var litt spent på hvor lang tid det ville ta før hun kom til å spørre etter den. Hun klarte seg faktisk relativt lenge uten, men etter ca. halvannen time da hun ble trøtt, så ble hun litt trist for at "Kosen" var utilgjengelig. Da satt vi oss ned på vaskeromsgulvet og kikket litt på kosekluten gjennom ruten. Det hjalp litt å se han, og hun la seg til å ta sin formiddagslur uten. 

 






Mens hun sov hang jeg den opp til tørk i sola som stekte godt gjennom ruta den dagen. Hun oppdaget den med et bredt smil, da hun våknet, MEN hun lot den henge (nesten) i fred til den var tørr. Hun passet godt på den, satt ved siden av den og ventet og av og til kom hun borti så den falt ned. Hvem fikser? Adele. Hun hang den opp igjen og fortalte meg helt av seg selv at hun skulle være forsiktig så den ikke falt igjen. Men såklart..en toårings små hender kribler det ganske godt i når de vil ha noe, så hun måtte jo plukke litt på han likevel innimellom. Til syvende og sist ble han tørr. Hun var bare sååå god og tålmodig den dagen :-) I og med jeg vet hvor mye "Kosen" betyr for Adele, ble jeg i grunnen ganske stolt av henne. Hvem vet om det går like smoothe neste gang, men jeg har iallefall troa på å fortelle, vise og ta barnet med på det som skjer. Easy as pancake :-)

Brev til Adele

I gårkveld satt jeg og skrev mine faste updates om Adele, som hun skal få når hun blir voksen. Jeg har gjennom mine svangerskap og etterhvert som Adele har utviklet seg, hatt noen spørsmål til min mor om hvordan jeg var i forhold til henne på samme alder, hva kan en forvente o.l. Saken er at det er fryktelig lett å glemme, for tiden går så fort og nye ting opptar oss ? dvs. mamma husker ikke alt og kan ikke gi meg svar bestandig. Derfor begynte jeg fra Adele var nyfødt og skrive brev til henne. Jeg tar to kopier av alle brev. Et til henne, og et til oss så vi kan mimre og gråte litt over årene som gikk, når vi blir gamle og grå.

 

Jeg skriver et hvert halvår +/- en måned eller to, og i dag gikk jeg igang med mitt fjerde brev. Det ble lengre enn de andre, fordi det er så utrolig mye som har skjedd det siste halvåret. Noen ganger kan jeg nesten ikke tro det selv, hvor stor hun begynner å bli. Jeg leste også gjennom de gamle brevene og det var vel så koselig. Blant annet kom jeg over fødselen, og der sto det at jeg tror riene startet ca. 20.00, men jeg gikk fortsatt rundt på Ikea og surret etter noen lys jeg skulle bruke i babyshoweren (som aldri ble noe av) dagen etter, fordi jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle kjenne etter, for ikke å snakke om at det var 15 dager til termin. Plutselig ble jeg bare ganske så sikker kan en si, og kom inn på sjekk  22.15 med intense rier og 3 cm åpning, og 23.09 lå hun i fanget mitt. Akkurat som fødselen gikk altfor fort, har tiden siden aldri stoppet opp og Adele blir tenk 3 år i år!

 

Det jeg alltid tar med i disse brevene er sanger, leker, bøker o.l som opptar henne i dag, hva vi har gjort sammen siden sist, hva hun har lært siden sist, hva som gjøre henne glad, hva som gjøre henne sur og lei og evt. noen av hennes lure påfunn. Det begynner jo å bli rette alderen for en del av dem. F.eks når hun er ute av syne og musestille. Da sitter hun som regel i et hjørne og tegner på seg selv. Blir hun oppdaget er det første hun sier «Nei, kan ikke tegne her. Må tegne på tavla». Yes, indeed Adelemor. 

 


Er jeg ikke fin nå?

 

Jeg fant selv på noen spikkerier når jeg var ung. Hvis jeg kom hjem fra barneskolen (2 eller 4 klasse) og ikke hadde spist opp matpakken, pleide jeg av og til å ta ut restene og kaste det oppå skapet på rommet, så ikke mamma skulle finne ut at jeg ikke hadde spist opp. Den planen viste seg å ikke være så lur i grunn. En annen ting når jeg var ennå mye yngre, var at jeg var så tissetrengt at lillesøsteren min måtte leke toalett. Hvorfor jeg fikk for meg at det var måten å gjøre det på, aner jeg ikke. Jeg ler meg iallefall halvt ihjel når det blir tatt opp i voksen-alder.

 

Men tilbake til brevene..og litt vekk fra formålet med akkurat brevene til Adele. Det er akkurat for å kunne minnes øyeblikkene og stadier i livet at jeg syns det er gullverdt å bruke tid på å legge ned noen setninger om nå-tiden (gjerne i form av dagbok også), for vips så har vi glemt hvordan det var. Jeg syns generelt det er en veldig fin påminnelse til en selv, om å huske på...huske å se seg selv i speilet før en f.eks dømmer andre mennesker :-) 

 

Gullkorn fra barnemunn...

..og det er ingen andre enn min egen datter. Av og til er det veldig merkelig å tenke på at hun allerede er 2 år. Jeg husker fødselen som om det var i går, og tida fra hun var nyfødt til nå har flydd! Men jeg kan forsikre alle vordende eller nybakte mødre om at det bare blir gøyere og gøyere. Utviklingen som skjer mellom 1,5 til 2 år, for ikke å snakke om utviklingen fra 2 år til 2 år og to måneder som Adele nylig er blitt, er huge! Det er som om vi prater med ei lita dame. Hun bruker kroppspråket veldig bra. Hun gestikulerer med hendene, setter hodet på skakka, legger handa på skuldra di og veksler mellom å se i f.eks boka og holde øyenkontakt når hun forteller. Humor og ironi er det heller ikke mangel på. Ja, noen ganger kan jeg faktisk ikke tro hva som kan komme ut av munnen til en liten sjel - generelt.

Her er noen gullkorn fra Adele den siste måneden:

Hun legger hodet på skakka, ser meg i øynene og smiler så fint. Jeg skjønner hun vil noe.
- Kan æ se film?
Mamma: Nei, du har nettopp sett en. Ikke mer nå.
Hun ser litt ut i rommet, som om hun tenker.
- Kan æ spør pappa?

Vi er i dusjen og hun får øye på tattooen min på ryggen.
- Nei, nei, nei! Du kan ikke tegne der!

Hun er på vei ut av sengen vår, og tar med seg puta og"katta", men glemmer "kosen" og "Ku-Jon". Jeg spør om hun ikke vil ha dem med seg.
- Pappa, kan du hente "Kosen"?
Mamma: Adele, det klarer du selv. Du står rett her med dem.
- Pappaaa, kan du hente??

Det er kanskje ikke gullkorn i den grad at "med skjegget i postkassen" betyr at nissen har klemt skjegget sitt eller "Hvorfor er ikke postmannen snill?" - fordi han alltid kysser mamma når ikke pappa er hjemme... MEN som foreldre som har sett denne vesle frøkna vokse til, så er disse tingene hun sier utrolig sjarmerende. Jeg kan ikke hjelpe for å bli litt stolt når hun åpenbart setter krav til oss også. Tror vi er på rett vei og håper for all del tenårene blir like lette.


(Tidlig vår 2012)

Boost for mammahjertet

Jeg kunne skrytt dattera mi opp i skyene hele dagen. Kanskje de fleste mødre mener det om sine barn, men jeg syns iallefall vår jente er nærmest en sensasjon altså! Hun er bare helt rå!! Jeg var på et intervju for en tid tilbake og ble spurt om hva som motiverer og inspirerer meg. Det var et enkelt spørsmål: Min datter, svarte jeg. De lurte på hvor gammel hun var. Jeg svarer at hun blir to, og de flirer litt over at jeg faktisk blir motivert av..la meg tippe hva de tenkte på..noen som er i trassalderen. Jeg flirte litt med. Det kan jo såklart være utfordrende, men hun motiverer og inspirerer meg til å alltid være på mitt beste, være en god mamma og nettopp fordi hun utfordrer meg til og tenke nytt. Med det sagt, så er 99% bare gøy med henne. Hun motiverer meg også med sitt evige gode humør. Som f.eks i natt da hun kom inn i senga til oss, men ikke for å sove. Jeg er trøtt, og pappaen er trøtt. Adele er lysvåken, men hun ligger rolig og stirrer på oss. Så ser jeg bort på henne og får et stort glis og et "hei hei!", i fleisen. Jeg sier at vi må sove og snur meg vekk. Det går vel et halvt minutt før hun klatrer over meg og igjen sier "hei hei!, og "diggediggedigge" mens hun prøver å kile meg under haka med sine små hender. Da må jeg jo bare le med henne, for hun er godheten selv.

Her kommer tittelen inn - et boost for mammahjertet. Vi var nemlig til foreldresamtale i bhg for to uker siden, og vi gikk derfra med to feite glis rundt ansiktet. De hadde ingenting "negativt" å si om Adele. Jeg har sett at noen av ungene på avd. hennes slår og biter, og har jo tenkt at Adele kanskje skulle bli bitt av basillen. Men Adele var bare snill, omsorgsfull og munter, men hun lot seg ikke overkjøre av noen - noe jeg har lurt på i og med at hun er så snill som hun faktisk er. Hun henger heller ikke etter på noen områder, og det er jo au hyggelig å få en bekreftelse på. Det som gjorde meg mest stolt, var da de sa at de ansatte blir glad av å være rundt henne og at de blir glad av å se henne.. Hun som sa det, lo mens hun sa det, fordi hun syns Adele er så vittig - noe hun virkelig kan være. Så jeg følte meg rimelig sikker på at jeg og pappaen hadde gjort en knall jobb med henne sålangt, og vi håper selvfølgelig på at vi kan klare det sålenge vi lever.

Dette er sikkert veldig klisjè, men guri malla så gøy det er å få lov å være foreldre! Ingenting kan måle seg med den kjærligheten, ingenting berører meg mer, ingenting gjør meg mer sårbår og stolt på samme tid. Det er et vanvittig privilegie, som alle må sette pris på. 

 

Min hjerterot.

Jeg har nok sagt det før, en hau av ganger : Jeg har alltid drømt om barn og familieliv, og etter jeg faktisk ble mamma kan jeg med handa på hjertet si at ingenting annet kan måle seg. Alle gledene vi som foreldre får oppleve, og alle gleder mellom meg og Adele gjør at jeg forelsker meg litt mer i henne for hver dag. Jeg kunne spist opp lille luringen min, fordi lur er hun jammen. Skal se det blikket hun gir meg like før hun skal til og gjøre noe hun vet hun ikke får lov til, og så gasser hun på og ler på sin vei. Livet er herlig. Ikke en dag har jeg tenkt jeg burde ventet med barn, ikke en dag har jeg ønsket meg "fred og ro". Fred og ro er det forsåvidt nå, for hun er i bhg, og stillheten er kjedelig. Etter alt av husarbeid er gjort, så venter jeg egentlig bare på at klokka skal bli så mye at jeg kan hente henne. Skulle jeg tenkt på meg selv så kunne jeg likegreit latt være å ha henne i bhg på onsdager, fordi jeg har fri fra jobb da. Men for hennes del så er det viktig med kontinuitet, særlig i innkjøringen. Hun er i utgangspunktet ikke i bhg så ofte.

Nå fyller hun to år, om 3 måneder og det er utrolig hvor fort tiden har flydd. Jeg kan ennå huske fødselen som om det var i går, og fra den dag har det aldri sagt stopp. Altså, tiden. Foreldre må virkelig nyte dagene med sine små. Jeg kan ikke få understreket det nok! Jeg merker jo det nå som hun begynner og løsrive seg mer, at jeg savner tiden da hun ville ligge og kose i timesvis. Nå er jeg jo bare kjempe heldig hvis hun har tid til å gi meg en klem. He, he. Hun har så mye hun skal utforske, se og lære. Heldigvis for et mors-hjerte er det dager hun bombarderer meg med kyss, out of the blue. Da jooomer veggene av latter.

Om dagene nå så er hun veldig opptatt av å telle. Det går i 2,3..3,2..innimellom 1,2,3.. Så blir hun så glad når hun får det til og klapper for seg selv. Priceless. Det samme gjør hun på butikken. Da plukker hun varer fra hyllene hun rekker opp til og legger de i trillekurven. Kjempe stas. Livet med barn er aldri kjedelig. Jeg har desidert lyst på 1 barn til !


Adele Noelle har stukket av med min leppepomade, og det vet hun! 

Prinsessa vår.




Love.Love.Love.

Les mer i arkivet » Mai 2013 » Mars 2013 » Februar 2013


hits