30dagers utfordring // dag 5, 6, 7 og 8

OK. Jeg henger ikke helt med jeg. Skulle liksom ta denne utfordringen dag for dag, men i stedet så hopper jeg over en dag eller tre har jeg merket. Skal ta meg sammen , og sålangt jeg ikke går i fødsel så skal jeg følge den opp - dag for dag, som tenkt. 



En sang som får meg til å gråte

"Deilig er jorden" må det vel bli. Den ble spilt i en begravelse jeg var i da jeg gikk i 4 kl. (tror jeg), og i og med død og meg ikke er særlig komfortable med hverandre, så er det en sang som sitter som et skudd i all negativ forstand. 

 

Noe jeg aldri kommer til å gjøre

Hmm. Det er mye det, men jeg kommer nok aldri til å hoppe i strikk. Jeg har som sagt tidligere en enorm høydeskrekk, og hadde alltid tenkt at jeg skulle utfordre meg selv ved nettopp å hoppe i strikk. Men etter jeg så svigermor og min samboer hoppe, så ble det bare soleklart for meg at det ikke kommer til å skje. 

 

Favorittmaten min

Easy as pancake. Det er nemlig kjøttkaker i brunsaus m/tyttebær, kyllingfajitas, og pastasalat med fetaost, biff og en god dressing. 

 

Et (snart) 3 år gammelt bilde av meg




30dagers utfordring // dag3 og dag4

Noe eller noen jeg savner.

Denne har jeg tenkt på i to dager og syns det er vanskelig. Det kan være så mangt som jeg liksom "savner", men ikke den slags savn som gjør vondt. Det er ikke en lengsel eller noe form for behov som ikke blir ordentlig oppfylt.. Det er mye lettere å vri det om til at jeg gleder meg til jeg ikke lenger har bekkenløsning, jeg gleder meg til å få kroppen for meg selv, jeg gleder meg til min samboer får seg jobb så hverdagen blir enklere, jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med vennene mine igjen som jeg av og til lurer på om har glemt meg,  og jeg gleder meg til sol og varme fordi jeg er drit lei av kulde og tykke klesplagg. Det eneste jeg ikke klarer å vri om til noe å glede seg til, som kanskje da må bli den endelige tingen jeg "savner" er å være et bekymringsløst barn, som har et godt forhold til både mor og far, en mor og far som er venner.

En dag våknet jeg opp og ble frarøvet en valgmulighet som gjorde at forholdet mellom "meg og deg" aldri ble det samme. Det spesielle båndet er ikke tilstedeværende. Det gikk i oppløsning på barneskolen. Kanskje totalt velfortjent, kanskje totalt ufortjent. Jeg kan ikke spekulere i det fordi jeg får aldri vite det 110%. "Alle" er ærlige, så jeg ga opp for lenge siden og la det bak meg sammen med boken jeg skrev som ungdom, til min fordel og absolutt ingen andres. Jeg måtte slutte og ta hensyn. Men jo eldre jeg blir, desto vanskeligere syns jeg likevel det er å holde det bak meg. Desto vanskeligere har det blitt å se deg i øynene, fordi du virker trist. Som tappet for all gnist, og jeg lurer på hvorfor og jeg lurer på hvordan du egentlig har det. Etter at jeg selv fikk barn og har opplevd den kjærligheten - den største av dem alle, så kan jeg ikke hjelpe for å tenke de tusen spørsmål ingen kan svare meg på. Det vanligste spørsmålet av dem alle; hva kunne vært annerledes, hvis at..? 





 

Mine 3 yndlingssanger akkurat nå..  

 

Denne gir meg fryktelig lyst til å danse + at jeg liker dansen i videoen. Det er liksom så affortless at det blir kult. Det siste minuttet er without doubt det tøffeste partiet. 

 

  Nydelig tekst. 

 Litt sånn wind&grind, og det passer meg fint en gang i blant.  

30dagers utfordring // dag2

Det å komme på 10 ting som ingen vet om meg er ikke så lett. Det vil mest sannsynlig være noe som noen alltid vet uansett, ettersom noen kjenner meg langt bedre enn andre. Men her er 10 ting som ikke er så obvious kanskje. 

1. Jeg har en enorm angst for høyder, og beveger meg ikke i nærheten av høyder over 2 meter med Adele da jeg er livredd for å glippe henne ut av armene mine. Noe Prekestolen blir det ikke på oss to sammen, for å si det slik. 

2. Jeg har mangel på humor, så når jeg først ler så ler jeg hardt og som regel når ingen andre ler. Men, saken er det at jeg fint kan forstå når noe er ment som en spøk, men jeg klarer bare ikke le av så mye av det. Humor på bekostning av noens rase, legning, utseende og andre personlige ting folk ikke kan noe for o.l, finner jeg bare ikke morsomt. 

3. Smatting, slafsing, slurping og høylytte svelg er vel de verste lydene jeg kan tenke meg komme fra kjeften til en voksen person. Da må jeg seriøst konsentrere meg dypt for å ikke gjøre som den gule skapningen under her. 

 

4. Jeg har alltid hatt litt lyst til å bli modell, men jeg er jo bare ca. 100 m for lav.

5. Jeg eeelsker musikk, jeg eeelsker å danse og jeg liker godt å synge! 

6. Fra jeg var 17 år til jeg fylte 20 år, skrev jeg på en personlig bok. Den kunne en få kjøpt på Amazon.com i ca. ett år, men da jeg hadde fått de bekreftelsene jeg søkte, trakk jeg den tilbake. 

7. Som 18 åring tok jeg en brå beslutning og valgte å flytte hjemmefra og til Finnmark, Alta. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt for min egen del, og en jeg er utrolig stolt over. 

8. Den største skuffelsen i mitt liv, var da jeg fikk avslag på lærlingplass som fotograf i militæret. Jeg var så nær, og glapp den. Jeg gråt hardt og lenge resten av den dagen. 

9. Jeg har vært med som solist på tribute til The Commitments, på Alta Soul og Bluesfestival i 2010. Det var en sykt flott opplevelse, virkelig. Det er også noe jeg er evig stolt over. 

10. Jeg eier ikke selvdisiplin når det kommer til brus og smågodt, derfor er det sjelden å finne i denne heimen. Det jeg ikke ser, frister meg ikke. Med det sagt så kan jeg unne meg det i helgene, og ved spesielle anledninger. Så..hele dette svangerskapet har jo vært en spesiell anledning. He he. ( Der fikk dere smake min humor). 

 

That var that.

Slenger inn et bilde av meg på tampen av svangerskapet. 



(Love in the darkness - Thrue that)

 

30dagers utfordring // dag1

Nå har jeg ett langt år foran meg, hvor jeg skal kose meg med mine to små og såklart kjæresten min. Samtidig skal jeg bruke dette året i permisjon på å finne ut hva jeg vil fremover, men jeg skal ikke begynne å tenke på det før baby S har kommet og vi er inne i de nye rutinene.

Over til noe annet gøy. Denne 30dagers utfordringen - som forøvrig ikke er noen nyhet lenger. Jeg syns det er veldig gøy å følge med på andres challenge, av de jeg følger, og har tenkt lenge på om jeg vil prøve meg selv eller ei. Syns først det hadde vært gøy, så kom det en kleinhets-følelse over meg da det er så uendelig mange som har tatt den, MEN så what. Kan tippe jeg blir litt mer bevisst ting ved meg selv av denne utfordringen, så jeg hiver meg på bølgen!






 

 Siste innkjøp

Herreminn, jeg er flink til å tegne eller hur. Neida. Men siste innkjøp er disse oppbevaringskassene til Adele sitt lekerom, som vi har begynt sånn smått på. Koselig. 

Gravid-update

Dette er en veldig spennende tid. Ifølge mensen-termin har jeg tre uker igjen, og ifølge UL er det fem uker igjen. De fleste vil jo ha meg til å innstille meg på at UL-terminen er den mest riktige, men alle mine instinkter sier at det ikke kan stemme. Skulle jeg nå komme til slutten av måneden og hun ennå ikke er kommet til verden, så får jeg heller bite det i meg. Det er jo til syvende og sist ikke jeg som sitter med den kontrollen. En ting er sikkert; hun kommer når hun kommer.

Siden sist så har jeg begynt ukentlig hos fysioterapeut, pga bekkenløsning, og derfor ble jeg også sykemeldt tidlig i april. Det syns jeg er helt greit. Det var en lettelse for meg å bare ta den avgjørelsen og faktisk lytte til kroppen. Fordi jeg merket godt straffen de dagene jeg presset meg selv. Når det da faktisk føltes som jeg stoppet opp og ikke kom meg noen vei, altså låsning, så fikk det være nok. Jeg fikk det også bekreftet hos fysioterapeuten at her var det ikke som det skulle være, og belastningen kunne være noe større for meg ettersom jeg har brukket ryggen tidligere. It is what it is, så nå skal jeg bare gjøre det jeg gjøre kan og så vet jeg at enden er nær :-)

Vi har også til min store forbauselse klart å like samme navn. Men samboeren min har ikke dårlig tid og avventer såklart sålenge som mulig, mest sannsynlig for å terge meg, med å ta en endelig beslutning. Denne gangen har det vært vanskelig. Mine navn ble ifølge han for fisefine og hans navn, ifølge meg, ble for staute. Som en Goliat med hestehale. Navnet vi derimot liker begge to er ordentlig fint, så håper jeg kan få sette det på attesten. We'll see :-))

Du hellige makaroni..

Er det ikke bare typisk, at når du vet du må stå opp tidlig, så klarer du ikke sovne før det nesten er morgen igjen. Så akkurat nå er jeg i en slags zzzombie-tilstand. Jeg fikk meg en god 40 minutters labbetur ute i kulda, på vei til jobb. Det hjalp litt der og da, men denne innelufta jobber jo lett imot det. Det er riktignok ikke mange timene til jeg skal ut igjen og handle inn diverse til noen konkurranser. Må bare lade batteriene først, dvs. bekkenet. På vei til jobb hang jeg opp plakater rundt forbi, til fredagens arrangement, men det siste kvarteret gikk zzzent. I ett merkelig sekund følte jeg bokstaveligtalt jeg var i ferd med å stoppe opp. Akkurat som bekkenet låste seg. Klarer ikke forklare, og har heller ingen planer om å gi det et forsøk. Kan bare si at det var deeeilig å sette seg ned på kontoret. Så her sitter jeg og klipper flyers, tar noen tlf og ordner praktiske ting. Det er nemlig oppgavene mine på tirsdager. Det praktiske. Nå har jeg derimot lunsjpause. Wok. Jeg trengte påfyll. Oftere og oftere også. Oh well :-)

 



Ikke alle dager er zzzombie-dager 

It's a good day!

Endelig er det tydelig at det går mot vår. Sola skinner inn gjennom ruta her og jeg koser meg med te og "Fødeavdelingen". I går var jeg ute og labbet meg en liten tur, for første gang på lenge. Det var deilig, men samtidig merker jeg det godt i kroppen i dag at siste trimester er påbegynt og at jeg er rimelig fersk ut av sykehuset. Det har seg nemlig slik at jeg ble innlagt natt til 24 feb. med nyresten. DET er uten tvil the queen B av smerte - and she is a b.i.a.t.c.h. Etter 3 dager på Morfin og null næring, bestemte legene seg endelig for å operere. Så jeg har fått meg et aldri så lite oppløft etter dette. Nå kan fødselen bare komme. Jeg har i grunnen ikke gruet meg noe til fødselen hele svangerskapet, men nå gleder jeg meg nesten. Det tok 4 timer før jeg fikk første dose smertelindring da jeg ankom legevakten, og i løpet av de timene var forrige fødsel over for lengst. Om denne fødselen går like raskt så tenker jeg at jeg kan klare å puste meg gjennom den - iallefall ha mer kontroll enn jeg hadde sist. Meeen, det er jo mye mulig tonen blir en annen når først riene setter i gang. Uansett..dagene fremover smiler til meg. Eventuelt smiler jeg til dem. Måtte det vare :-)

Drømmer, folk og ballonger!

Sitter her og drømmer meg litt bort. Det har jeg i grunnen gjort halve uken. Sitter og tenker på om jeg vil bo i Norge resten av livet. Er så lei disse lange vintrene, og er helt klart en av de som trives i varmen og med lette klær. For ikke å snakke om at det kanskje hadde vært lettere for samboeren og skaffe drømmejobben, eller at alternativene var fler enn de er i vårt lille land. Vi får nå se det litt ann etterhvert.

Så sitter jeg også og tenker på hva jeg ville gjort om jeg ikke skulle jobbet med mennesker på den måten jeg gjør i dag. Det er jo flere ting som kunne fristet. Blant annet å bli jordmor. Men igjen klarer jeg ikke rive meg vekk fra det å hjelpe folk, og vet helt ærlig ikke om jeg har psyken til å takle de fødslene som ikke har happy endings. Jeg er så utrolig lettrørt. Ja, noen ganger er det faktisk latterlig. Her om dagen tok jeg meg selv i og felle noen få tårer fordi Tora Berger og det norske laget tok gull. Da kan du tro min kjære samboer lo godt. Jeg som ikke engang følger med på ski. Alt hva disse hormoner gjør med kroppen altså.

Men det jeg definitivt kunne tenke meg, som jeg syns er veldig gøy fra før er på den ene siden interiørkonsulent. Jeg liker så mye forskjellig, og kan ikke trykke alle stilene inn i ett og samme hjem, så det kunne jo vært moro og leve ut ideene gjennom andre. Foreløpig bygger vi sakte, men sikkert opp en gjennomført stil hvor vi bor nå, som vi kan ta med videre når vi kjøper noe eget. Tapeter, gulv, maling og f.eks planløsning drømmer jeg litt om og etter 6 år på leiemarkedet vet jeg iallefall hva som er et MUST for meg.

På en annen side virker det harli moro å være selskapsplanlegger. Det være seg bryllup, bursdager, julebord, babyshowers o.l. Det virker så sabla kjekt for ei jente som meg, selv om det nok er mye jobb det au.

Husker jeg koste meg stort med å planlegge Adele sin navnefest, 1års-dag og 2års-dag, selv om det riktig nok til syvende og sist ble styrt av lommeboken. 2års-dagen ble veldig mye annerledes enn jeg så for meg, da samboeren min ble permittert, men heldigvis er jeg såpass intakt at jeg forstår at 2åringen ikke forventer noe likevel. Så er jeg også veldig bevisst på at det ikke skal gå over stokk og styr, da det er noe med de forventningene som etterhvert da vil/kan bygge seg opp gjennom årene. Men av og til kan vi gjøre noe ekstra :-)

Derfor tenker jeg at det må jo være så gøy å planlegge for voksne, som f.eks overraskelsesbursdag, halvveis til hundre, eller babyshowers, der hvor de blir tatt så totaalt på senga og virkelig setter pris på det. Syns derimot ikke noe om å gjøre noe for noen som sier de forventer det, og blir skuffa hvis ikke. Når det er venner og familie vel og merke. Hadde dette vært en jobb og de var betalende kunder, blir jo saken en annen. Men slike ting er vel ikke det man kan tjene penger på her i landet, men gøy å ha som hobby på siden :-)

Tror bare det er meg, mormor og muligens ei av tantene mine som syns selskap o.l er gøy..i familien. Skal ikke nevne navn, men enkelte får jo nærmest angst hvis det skal være quis eller lek, de vil helst bare sitte der og at det skal være over før det overhodet har begynt. Å jeg syns ikke noe er kjedeligere enn å sitte rundt et bord og bare glo og spise...og så spiser vi litt til. Iallefall når det er barn tilstede- la oss nå gjøre noe ordentlig gøy så blir det muligens ikke mas om å dra hjem med engang! Hipp hurra for lek og moro sier jeg!! :-) Hipp hurra for barnet i oss, og hipp hurra for ballonger, godteri og kaker!

 

Alle bildene er lånt fra Google.




"Lite hi" og motivasjon

Er det andre som kjenner til den bloggen, Lite hi? Den unge damen bak den bloggen er til stor inspirasjon for meg. Jeg er selv veldig glad i interiør, og fra hennes blogg får jeg tusen tips til hva man kan gjøre med f.eks ting man allerede har, eller gullfunn av noen skatter man kan få tak i brukt. Det er kun fantasien som setter grenser og jeg er så glad jeg kom over hennes blogg, da hun virkelig setter motoren min i gang. Så for to uker siden da jeg rydda i boden, fant jeg litt ting jeg nesten hadde glemt vi hadde, og gjorde litt om på dekoren i heimen her. En fornyelse gjorde godt for humøret mitt som går litt i bølgedaler for tiden.

Jeg satt her en dag og tenkte på deler av årsaken til at humøret går opp og ned, og kom frem til at jeg nok er litt ekstra sårbar nå som jeg er gravid. Jeg er nok tildels en liten kontrollfreak og en ørliten perfeksjonist, som elsker alt som ble tatt hånd om i går, og alt som ikke trenger å tenkes på mer. Da kan jeg slappe av. Men nå som jeg vet at vi trenger litt utstyr til babyen, og jeg vet at det ikke kan bli tatt hånd om - i går... da tar hormonene helt av. Det er uvissheten om når ting vil ordne seg som gets to me. Så hadde jeg en fin samtale med min stefar som fikk meg til å tenke i litt positive baner. Legge vekk bekymringene litt, og se på alt vi faktisk eier og har - som er VÅRT! Jeg var takknemlig for disse tingene fra før, men det er sunt å bli minnet på det når blodet koker. Jeg ble rett og slett litt nyforelska i eiendelene våres. Ja hva så om ikke jeg kan kjøpe stellebordet før i mai, og hva så om de fineste lysestakene fra RICE som kun jeg kommer til å bry meg om, ikke kan bestilles ennå? Vi har noen steikje fine gardina jeg kan beundre i mellomtiden :-)

Jah, for ikke å nevne en gladmelding vi fikk i postkassen på torsdag...NAV hjelper oss med bhg- regningen et par måneder frem. Dvs. 2 måneder. Men det er 3100 kr spart, som gjorde meg så glad at jeg slo til med ei hjertekake og blomster i helga.

 


 

22 uker på vei/ Hjemmefødsel eller ikke?

I dag er jeg 22 uker på vei ifølge UL-termin. En skulle jo anta det var riktig, men det stemmer ikke utifra min siste mens. Så derfor skal jeg til oppfølgingssjekk i april, for å ta mål på nytt og finne ut hva den blødningen kom fra, om det ikke var mensen. Vet ikke helt hvordan de har tenkt å sjekke det, men så er jeg heller ingen ekspert. Jeg er iallefall spent, og håper det er min termin som er den riktige :-)

Men så var det jo det O'store spørsmålet om jeg skal velge hjemmefødsel eller ei. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et valg, og det av kun egoistiske årsaker: hva om jeg ikke holder ut smerten?! Jeg har jo så lyst - egentlig. Det er litt synd å si fra seg denne opplevelsen i og med det er siste gang jeg kommer til å føde. Jeg syns babyer er herlige, men jeg har tatt et fornuftens valg, og står ved det. To barn er akkurat midt i blinken for meg. Av tre årsaker: En skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet og fordi jeg ikke liker å gå gravid ( jeg syns det er bittelitt plagsomt med kvalme, bekkenløsning, halsbrann og pupper som hviler på magen min. Not Cool).

Litt sånn her. Bildet er fra google.no

MEN sålenge samboeren er fornøyd, tar jeg det med et smil. 

 

Erfaring fra hjemmefødsel, noen? 


 

Etter jeg skrev dette innlegget fikk jeg en kommentar, og vil derfor bare legge til og rette opp i evt. misforståelser før folk skulle føle seg truffet; Det at jeg kun ønsker meg 2 barn pga. "..en skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet...", betyr ikke at jeg i samme setning sier at de som velger å få flere barn ikke kan ta vare på dem også. Faktisk så sier jeg ingenting om alle andre, fordi mennesker velger og trives med forskjellige ting i livet. Jeg skriver utifra mitt perspektiv. Det innebærer i denne sammenheng hvor vi er i livet og hva vi ønsker ut av livet senere.

En annen ting er at det kun er meg og samboeren som vet hva vår økonomi kan tåle, og vi vet at vi to kan tilby tid og kvalitet til 2. Vi har bl.a. planer om å bygge en buffer til våre barn skal ut i voksenlivet. Adeles er allerede oppe og går. I vårt tilfelle er det en boligsparingskonto og en sparekonto til f.eks lappen eller skole. Hvem vet hva våre barn ønsker i fremtiden - men det er en sikkerthet vi ønsker å kunne tilby. Jeg ønsker også å ha muligheten til å tilby enkelte ting jeg ikke kunne oppleve som liten p.g.a økonomi. F.eks ut og reise og la ungene bli kjent med fremmede kulturer. Med 4 barn blir det plutselig dobbelt så dyrt. Vi har lyst og leve GODT (igjen er det kun oss som vet hva vår økonomi i nuet kan tåle). Godt for meg er å ikke strekke oss og strekke oss og vende på krona hver måned + litt ekstra. Men såklart, om jeg nå var gravid med tvillinger eller trillinger hadde de vært like velkomne, og to av de menneskene jeg ser mest opp til har 4 relativt tette barn og de er virkelig forbilder! Men, det er ikke noe for oss -  i utgangspunktet.

Les mer i arkivet » Mai 2013 » Mars 2013 » Februar 2013


hits