Hade sofa, hade puta, sier Adele

...Adele har funnet frem katten som mjauer fra lekekisten, og tar den med seg over alt. De har i dag spilt trommer sammen, lekt i prinsesseteltet og lest bok. Når de går fra oss, er det viktig å si "hade". 

Apropo bøker. Adele elsker å lese og å bli lest for. Her er noen fine jeg og samboeren vil anbefale videre.



22 uker på vei/ Hjemmefødsel eller ikke?

I dag er jeg 22 uker på vei ifølge UL-termin. En skulle jo anta det var riktig, men det stemmer ikke utifra min siste mens. Så derfor skal jeg til oppfølgingssjekk i april, for å ta mål på nytt og finne ut hva den blødningen kom fra, om det ikke var mensen. Vet ikke helt hvordan de har tenkt å sjekke det, men så er jeg heller ingen ekspert. Jeg er iallefall spent, og håper det er min termin som er den riktige :-)

Men så var det jo det O'store spørsmålet om jeg skal velge hjemmefødsel eller ei. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et valg, og det av kun egoistiske årsaker: hva om jeg ikke holder ut smerten?! Jeg har jo så lyst - egentlig. Det er litt synd å si fra seg denne opplevelsen i og med det er siste gang jeg kommer til å føde. Jeg syns babyer er herlige, men jeg har tatt et fornuftens valg, og står ved det. To barn er akkurat midt i blinken for meg. Av tre årsaker: En skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet og fordi jeg ikke liker å gå gravid ( jeg syns det er bittelitt plagsomt med kvalme, bekkenløsning, halsbrann og pupper som hviler på magen min. Not Cool).

Litt sånn her. Bildet er fra google.no

MEN sålenge samboeren er fornøyd, tar jeg det med et smil. 

 

Erfaring fra hjemmefødsel, noen? 


 

Etter jeg skrev dette innlegget fikk jeg en kommentar, og vil derfor bare legge til og rette opp i evt. misforståelser før folk skulle føle seg truffet; Det at jeg kun ønsker meg 2 barn pga. "..en skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet...", betyr ikke at jeg i samme setning sier at de som velger å få flere barn ikke kan ta vare på dem også. Faktisk så sier jeg ingenting om alle andre, fordi mennesker velger og trives med forskjellige ting i livet. Jeg skriver utifra mitt perspektiv. Det innebærer i denne sammenheng hvor vi er i livet og hva vi ønsker ut av livet senere.

En annen ting er at det kun er meg og samboeren som vet hva vår økonomi kan tåle, og vi vet at vi to kan tilby tid og kvalitet til 2. Vi har bl.a. planer om å bygge en buffer til våre barn skal ut i voksenlivet. Adeles er allerede oppe og går. I vårt tilfelle er det en boligsparingskonto og en sparekonto til f.eks lappen eller skole. Hvem vet hva våre barn ønsker i fremtiden - men det er en sikkerthet vi ønsker å kunne tilby. Jeg ønsker også å ha muligheten til å tilby enkelte ting jeg ikke kunne oppleve som liten p.g.a økonomi. F.eks ut og reise og la ungene bli kjent med fremmede kulturer. Med 4 barn blir det plutselig dobbelt så dyrt. Vi har lyst og leve GODT (igjen er det kun oss som vet hva vår økonomi i nuet kan tåle). Godt for meg er å ikke strekke oss og strekke oss og vende på krona hver måned + litt ekstra. Men såklart, om jeg nå var gravid med tvillinger eller trillinger hadde de vært like velkomne, og to av de menneskene jeg ser mest opp til har 4 relativt tette barn og de er virkelig forbilder! Men, det er ikke noe for oss -  i utgangspunktet.

From a daugthers point of view

Jeg vet det er sent og at jeg burde sove, men som vanlig er det når jeg skal sove at jeg får en idè eller tanke jeg ikke kan slå fra meg. Jeg har også lovet meg selv at når jeg begynte å blogge igjen så måtte jeg passe på hvor personlig jeg ble, så jeg vet ikke helt om jeg bryter løftet mitt nå. Jeg skal iallefall prøve å ikke tråkke på noens tæser.

 

Jeg rydda igjennom skapet mitt her om dagen, for å gjøre plass til babygirl sine klær. Da kom jeg over gamle papirer, brev, og ei bok jeg skrev da jeg var 19 år. Jeg begynte på den da jeg var 17, men det tok meg lang tid å få den ferdig. «From a daughters point of view» heter den, og tittelen sier seg selv. Min lillesøster og jeg har skilte foreldre -som ikke tåler å være i samme rom (som ung pike lurte jeg på om jeg måtte ha to bryllup eller om den ene ikke skulle få komme. Gøy det) Selve skilsmissen husker jeg ingenting av fordi jeg var så liten, så dermed skulle en jo tro det ikke ville bli så traumatisk. MEN, fra den dagen vi ble gamle nok tok noen en...noe dum..uheldig avgjørelse om å dele litt for mye informasjon, som videre ble en grunn for valgene jeg tok senere i livet. Noen ubevisste - som lærte meg enormt mye om meg selv. Etter møter med familiekontor, sosionomer og SMSO, så kan man si at hodet mitt var proppet med inntrykk og følelser, som jeg måtte få sortert. Å skrive bok var måten jeg valgte å bearbeide og rydde i tankene mine. Tror jeg ble et nytt menneske. Det er også derfor jeg skriver generelt, om det så er blogg, en sang, et dikt, novelle - det hjelper meg. På en måte som kanskje synes merkelig for noen, så føler jeg at ved å kunne dele på den måten så er det nesten like bra som å prate med ei venninne. Noen ting ønsker jeg å dele, mens andre ting vil jeg ha for meg selv, men jeg trenger like mye å skrive det ned et sted. Jeg kan ikke gå rundt med det i hodet. Jeg klarer ikke ti tonn på skuldrene mine.

 

Nå er jeg 24 år, og har ikke lest boka siden jeg var 19 år. Skal ta den frem, med en god kopp te og se om jeg ennå er enig med meg selv.

 

 

Vel. Bakgrunnen min er årsaken til at jeg tok utdanningen jeg har og bakgrunnen min er grunnen til at jeg i dag tenker det kanskje snart er på tide med noe helt annet. Vel. Jeg hadde et behov for å hjelpe barn og unge. Men nå har jeg fått prøve meg i snart 3 år + RK alarmtelefon, hvor jeg hadde halvtårs praksis. Det er kanskje fordi jeg nå er gravid og hormonell, men jeg har begynt å lure på om det er dette jeg vil vie resten av livet mitt til. Det er en type jobb som krever en passe sterk psyke, og en stå-på-vilje ut av en annen verden. En skal være forbilde, veilede og være en troverdig voksen, og til og med noens klippe av og til. Jeg har vært noens klippe og forbilde hele livet og jeg er sliten. For hvem er det som tar vare på meg? MEG. Slik økonomien er hjemme hos oss for tiden, så kjenner jeg at humøret mitt går i berg og dalbaner med 90 graders stup, og skal jeg være veldig, veldig ærlig så er jeg litt bitter for at min samboer får en gratis tur til Afrika. Jeg jobber ræva av meg for å ikke engang kunne unne meg noe, og han får de kule opplevelsene servert på gullfat (samtidig unner jeg han det, og vet veldig godt at ingenting er hans skyld. Kunne bare ønske det var vi to som skulle på tur sammen, og ikke alltid han og den andre vedkommende). Ikke nok med det, så er det i påskeferien. Vår siste ferie sammen før vi er fire. Jeg hadde tenkt vi kunne gjøre noe kos sammen med Adele da. Men hva hjelper vel det uten penger. Vil jeg ha noe må jeg jobbe for det, og jeg jobber for øyeblikket kun så vi kan overleve. Jeg har lyst og skrike og grine noen dager og har rett og slett nok med å være min egen klippe. Jeg sa faktisk til sjefen min i dag at det føles som jeg skal ha et sammenbrudd annenhver dag, fordi jeg har fått så nok (når jeg leser over dette, så ler jeg litt. Det høres kanskje ut som det snart bikker for meg, men jeg er bare fylt med mange følelser- Det er ikke sinne, det er lidenskap).

 

Kanskje min tillit som troverdig voksen blir svekket fordi jeg er en åpen person som deler akkurat disse følelsene? Jeg mener selv jeg er en ansvarsfull og moden voksenperson, men jeg er ikke så ubernazi-voksen at jeg ikke kan tillate meg å vise at jeg også er menneske som ikke har det bra hver dag. Har det meget fantastisk 363 dager i året, og så har jeg noen skikkelige nedturer de andre to dagene, if u catch my drift. Men nå ønsker jeg meg noen som kan være min klippe og motivator - før jeg må skrive ny bok (he, he). Å hvis det finnes en "Gud" liksom, så kan han gjerne finne på noe heftig kult til meg også! Jeg som er pokker så snill og smiler til fremmede så de kanskje får en bra/bedre dag! 

 

 





  Hva har jeg å være takknemlig for? 

Jo, here goes:

- Jeg har en fantastisk venn i kjæresten min og vi har et forhold jeg tror mange ønsker seg. 

- Adele Noelle, som jeg elsker mer enn ord kan beskrive.

- For at jeg kan få barn og er gravid igjen.

- For at jeg har et godt forhold til mine søsken

- For alt jeg faktisk eier og har, fra truse til vitrineskap osv.

- For mannen som først ordna meg en fot innen jobben jeg har i dag.

- For mine kollegaer og venner

- For at jeg ble utstyrt med fornuft, selvtillit og gode verdier

- For min bestefar

- For de talentene jeg har, og får bruk for hver dag som mor

+ + +

Ikke alt er gæli ;-)

 

Gullkorn fra barnemunn...

..og det er ingen andre enn min egen datter. Av og til er det veldig merkelig å tenke på at hun allerede er 2 år. Jeg husker fødselen som om det var i går, og tida fra hun var nyfødt til nå har flydd! Men jeg kan forsikre alle vordende eller nybakte mødre om at det bare blir gøyere og gøyere. Utviklingen som skjer mellom 1,5 til 2 år, for ikke å snakke om utviklingen fra 2 år til 2 år og to måneder som Adele nylig er blitt, er huge! Det er som om vi prater med ei lita dame. Hun bruker kroppspråket veldig bra. Hun gestikulerer med hendene, setter hodet på skakka, legger handa på skuldra di og veksler mellom å se i f.eks boka og holde øyenkontakt når hun forteller. Humor og ironi er det heller ikke mangel på. Ja, noen ganger kan jeg faktisk ikke tro hva som kan komme ut av munnen til en liten sjel - generelt.

Her er noen gullkorn fra Adele den siste måneden:

Hun legger hodet på skakka, ser meg i øynene og smiler så fint. Jeg skjønner hun vil noe.
- Kan æ se film?
Mamma: Nei, du har nettopp sett en. Ikke mer nå.
Hun ser litt ut i rommet, som om hun tenker.
- Kan æ spør pappa?

Vi er i dusjen og hun får øye på tattooen min på ryggen.
- Nei, nei, nei! Du kan ikke tegne der!

Hun er på vei ut av sengen vår, og tar med seg puta og"katta", men glemmer "kosen" og "Ku-Jon". Jeg spør om hun ikke vil ha dem med seg.
- Pappa, kan du hente "Kosen"?
Mamma: Adele, det klarer du selv. Du står rett her med dem.
- Pappaaa, kan du hente??

Det er kanskje ikke gullkorn i den grad at "med skjegget i postkassen" betyr at nissen har klemt skjegget sitt eller "Hvorfor er ikke postmannen snill?" - fordi han alltid kysser mamma når ikke pappa er hjemme... MEN som foreldre som har sett denne vesle frøkna vokse til, så er disse tingene hun sier utrolig sjarmerende. Jeg kan ikke hjelpe for å bli litt stolt når hun åpenbart setter krav til oss også. Tror vi er på rett vei og håper for all del tenårene blir like lette.


(Tidlig vår 2012)

Babyutstyr

 

Som jeg gleeeeder meg til dette er i hus, for i hus skal det om det så ikke blir før i mai/juni. Denne gangen har vi valgt hvitt, med noen fargesprak innimellom. Det er både fordi det er praktisk med tanke på senere bruk, og tro det eller ei så har jeg faktisk tenkt på mine søsken også. Den dagen de får barn kan de låne både til gutt og jente (med mindre de er som meg, som vil eie det selv. Liker ikke å låne over en lengre periode jeg). 

Produktene er fra Bambina, Ellos, Ikea, Potterybarnkids, Jysk, Barnashus og Pur glede.

Pur glede var det indeed når jeg fant de herligste lysestakene som jeg har sikla over i sikkert 8 måneder. NÅ FANT JEG DEM!!! 1 til Adele og 1 til babygirl.

Jeg er sikkert ikke eneste mammaen i Norge som får nyhetsbrev fra Babyverden.no, og for noen uker siden var det en artikkel om hvor mye kommende foreldre bruker i gj.snitt hver måned på å gjøre seg klar for baby. Jeg har ikke artikkelen lenger, men det var 3000 - og noe kr. Ikke søren tenkte jeg. Det måtte jo være for dem med gullhår i ræva. Men så kom min samboer med noen kloke ord, som fikk meg til å revurdere det jeg hadde sagt. Nemlig at vi sparer inn en del p.g.a at vi allerede har mange ting, som f.eks seng og vogn. Vogna vår var absolutt den dyreste utgiften på 9000 - og noe kr (til gjengjeld er det ei solid og flott vogn, vinter som sommer og god plass i dypdelen - Emmaljunga. LOVE IT!). Men det ville jo da si at vi nesten hadde brukt opp budsjettet for 3 måneder. 6 igjen, og man skal ha stellebag, seng, madrass, sengekant, stellebord, stellematte, stellesaker, bleiebøtte, badebalje, sengesett, laken, dyne, nattpose, helsetepper, kluter, smekker, tøy, febermåler, negleklipper, nesesuger, tåteflasker, smokker, brystpumpe, bilstol, solskjerm, vippestol, bæresjal/babybjørn, babygym, bleier, uro, lekegrind, koseklut, leker, vugge osv. Man trenger ikke alle disse tingene fra starten, og heller er det ikke alle som noengang får bruk for enkelte ting på denne listen, samt at noen kanskje ville tilføyd ting. Men etter denne oppramsingen er poenget at Annette innser at det fort kan gå så mye penger hver måned - som førstegangsforeldre.

5 ting som var ubrukelig for vår del med Adele:

1. Lekegrind

2. Bleiebøtte

3. Sko før hun kunne gå

4. Nesesuger

5. Nattpose 

 

Men "kosen" er et must! Kjøp gjerne 3 stk i samme slengen.

Arbeidsfordeling her i huset, og Adele

Samboeren min og jeg er et relativt godt team og samarbeider bra. Så en dag satt vi oss ned i sofaen og snakket om å fordele litt oppgaver. Vi var begge enige om at dette var en grei måte å gjøre det på for ikke å irritere oss over hverandre når forventninger vi har til hverandre ikke blir innfridd eller for ikke minst å snakke om at hverdagen blir ganske mye enklere og leiligheten ryddigere, når man har struktur på ting (særlig med barn i hus). Så hans oppgaver er å holde orden på vårt soverom, kjøkkenet, ta søpla og f.eks praktiske ting som å bytte lyspærer, bytte batteri i leker og rense sluker. Det betyr ikke at ikke jeg også kan gjøre det, men det er rett og slett ting jeg syns er boring og det syns han er helt greit. Mine oppgaver er å holde orden på bad, vaskerom, stue, entre' og barnerom, samt praktiske ting som regninger, tøyvask, vanne blomster og huske på hvor ting ligger ( hans ting vet jeg som regel alltid hvor er, men fødselspapirene mine har jeg såklart lagt på et hinsides lurt sted..som jeg ikke husker). Det finnes såklart andre oppgaver som må gjøres i løpet av en dag, men det tar vi litt utifra hvem som er der når det skjer, som f.eks post og bleieskift. Andre ting gjør vi sammen. Syns det er helt supert å ha det slik. Da kan vi fokusere på det vi liker og føler vi behersker, fremfor hva som forventes av ei kvinne og hva som forventes av en mann, uten klaging og syting - noe jeg helt klart gjør når jeg må rense sluken (selvom det er mitt hår). Han baker gjerne boller med Adele eller lager middagen, og jeg kan like greit montere møbler ( men som regel er vi to om det) Heilt konge!

Så var det Adele. Vil ikke kalle det arbeid, selvom det krever mye med barn. Det er iallefall den beste og gøyeste "jobben" på denne jord!! Hvilken fryd! Hun er vi mye, mye sammen om. Vi vil jo helst oppleve hennes smil og gleder, dag ut og dag inn, begge to, og gøyest er det når alle tre er sammen. Men noen ganger er det pappa og Adeles kvalitetstid, og av og til er det mamma og Adeles kvalitetstid. Hva gjør vi sammen med henne, alene eller sammen? Vi tegner, lager trolldeig, lager mat sammen, baker og pynter, danser og synger, leser bok, leker hest eller katt&mus, er ute på kjelke, i heia, eller bare ute i hagen med sveler og varm kakao (såå kos), bader ( da bruker vi ordentlig god tid i det varme vannet. Hun vasker mitt hår og jeg vasker hennes, så synger vi litt og spruter hinsides mye vann over alt) + +. Det gøyeste er kanskje leggerutinen vi har skapt oss i det siste. Folk hadde vel ledd godt hvis de så oss, men anyways. Da synger og danser både mammaen og pappaen, mens Adele ligger i senga si og smiler fra øre til øre " mer, mer, meeer! ". Så kosemoser vi litt alle tre, og så er det natta. Hun har begynt å si " Nattnatt, else dæ ". Nydelige jenta vår. Ellers hva henne angår så hjelper hun også mye til her hjemme. Mest fordi hun vil og litt fordi vi syns det er greit å stille noen krav til henne også, nå som hun vokser til og forstår mer og mer og mer. Det er jo nesten crazy til tider, hvor stor jenta i den lille kroppen, har blitt. Love her! Love my family!

 

Viktig å utforske ;-)






Barnerom etter min smak






Her er noen babyrom etter min smak, da vi skal ha jente. Jeg skulle gjerne likt å ha denne stilen gjennomgående i hele vår fremtidige leilighet, men i og med den er så ultra feminin så vet jeg nok at det er en tøff nordlending jeg må møte på halvveien. Jeg sier meg langt mer enn fornøyd hvis jeg får lov å velge interiør til stue, spisestuen, barnerom og entrè. Jeg er heller ikke så dyr i drift og trenger ikke møbler verdt mangfoldige lapper. Nøyer meg pent med brukt osv. Det fine er jo også at jeg kan male og sy selv - helt enkle greier vel og merke, men det er jo likevel litt penger spart der.

Slik ståa er per i dag så må det nye familiemedlemmet sove på vårt rom. Det er greit i starten, men aller helst vil jeg likt å legge henne på eget rom fra rundt 2-3 mnd`r, akkurat som vi gjorde med Adele.  Jeg syns det er greit at hun tidlig blir vant, uten at jeg har noe erfaring med hvordan det er å vende av en 1 åring. Kanskje det ikke ville vært noe pes?

På vårt soverom er det heller ikke særlig mye plass til møbler. Mest fordi det sto et svært skap her når vi flytta inn, som ikke tilhører oss, som vi da naturligvis ikke kan fjerne.  Men jeg har noen ideèr som bare må funke på et eller annet vis. Vil jeg noe, så vil jeg noe, selv om det betyr og nøye seg med plan-b. Så nå tenker jeg så det knaker på hvordan vi skal løse dette puslespillet. Heldigvis har jeg en samboer som vet når Annette trenger gode øyeblikk, og har derfor sagt vi kan se på mulighetene vi har, i dag. Ikke i morgen, ikke neste uke, men vi kan gjøre det i dag!  Det skal ikke mer til heller. Jeg blir veldig glad av å finne ut at noe som i går virket umulig, kan bli til noe riktig fint, hvis vi bruker fantasien - og jeg lærer meg å vente. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves & en oppmuntrende melding jeg fikk i natt: Det ordner seg for snille mennesker. 

 Ja det gjør det. Det løser seg til slutt. 

:-)

Jeg har en drøm så stor

Jeg har en drøm så stor, og det er at vi kan finne en leilighet vi kan eie, innen det nye familiemedlemmet kommer. Planen var at det målet skulle være nådd allerede før jul i fjor, men tok en brå vending da min samboer ble permittert. Vi får ikke lån med min lønning alene. Men den drømmen virker veldig fjern nå, ettersom det nærmest er umulig å skaffe seg jobb uten og være sykepleier el. ingeniør, her i byen. Jeg prøver å ikke vise min frustrasjon og engstelse ovenfor samboeren, fordi han gjør så godt han kan. Forrige uke ble han oppringt av jobben han er permittert fra, og bedt om å komme inn på kontoret. Det blusset et voldsomt håp opp hos meg, men da han kom hjem var den eneste informasjonen han kunne dele med meg, at permitteringen var forlenget. "OK" tenker jeg, og legger vekk bekymringene for en ørliten stund. Dvs. helt til regningene kommer og husleie må betales. Da blir jeg bare så overveldet og lei meg (jeg er gravid/hormonell). Jeg tenker "Hvorfor oss?!". Vi har begge to universitets/høgskole-utdanning, vi er gode mennesker, gode foreldre og står på, men likevel så vil det seg ikke for oss. Som jeg tidligere har nevnt, virker det bare som hver gang vi er på vei inn i paradis og hjulene ruller på skinner, så møter vi på et hinder som ruinerer planene (mine). 

Når jeg bare får grått litt, etterfulgt av en trofast skulder fra min kjære som syns jeg er så skjønn, så tenker jeg det at "Ok, greit. Vi har faktisk råd til husleien, mat (ikke biff, ikke taco) og de mest nødvendige regningene". Men det er faderen bare såvidt. Problemet (mitt) er vel helt ærlig, fra ei jentejentes innerste, at jeg alldeles ikke har lyst å bruke alle pengene jeg jobber for på kun livsnødvendigheter. Jeg. har. lyst. til og ut på cafè med venninna mi, jeg har lyst og invitere folk på middag, jeg vil ha mine månedlige besøk hos Damis hudpleie for å fikse brynene, jeg vil ha 100 par sko, jeg vil på date med min kjæreste, jeg vil kunne ta Adele med i Sørlandsbadet, og ikke minst vil jeg nå veldig gjerne kjøpe inn litt stæsj til our new babygirl. Jeg har lyst til å kjenne den indre gleden det faktisk gir meg å vite at hvis jeg vil så kan jeg. MEN jeg kan ikke. Jeg kan alldeles ikke, og det begynner etterhvert å tære litt på mitt humør. 

Grunnen til at jeg tar dette opp, er fordi sjefen min i dag innledet møtet på jobben med å snakke om nettopp dette temaet; Bekymringer. Mennesker generelt bekymrer seg for mye, og til og med før det vi er bekymret for, har funnet sted. Hvis/når det finner sted, hva er det verste som kan skje? Som regel ikke verdens undergang. Så lev dag for dag.

I totally catch her drift, det er bare det at det er så vanskelig å klare å legge vekk bekymringene for neste uke, når man er mor og ikke vet om man har nok mat til ungen sin for å sette det helt på spissen. Vi må faktisk vende på krona her nå som kun en av oss har jobb, for at den skal vare så lenge så mulig. Det verste som kan skje? Jorden går ikke under nei, men om vi f.eks ikke betaler husleien så blir vi til syvende og sist kastet ut. Det er en litt stor risk for meg som snart har to barn, og skulle det skje så ville jeg følt meg som en stor fiasko. Nå er det ikke en realitet, sant, da husleie og mat til Adele er 1 pri. hver eneste måned, men jeg kan likevel ikke hjelpe for at tankene stopper innom meg. 

Jeg har også vondt for å be folk om hjelp. Jeg vil være selvstendig og ønsker ikke at folk skal spekulere og prate om (bak min rygg) at vi burde ventet med f.eks barn (fordi jeg er så utrolig stolt av hvilken bra jobb vi har gjort med dattera vår). Det var ingen som kunne forutse at en permittering skulle finne sted og vi planla ikke akkurat at økonomien skulle skrante med 13400 kr i mnd. Det er mye penger å leve uten. Ja hverdagen ble plutselig veldig annerledes kan en si. Skulle tro vi var vant til det, vi som har vært studenter, levd på fiskepinner og havregrøt tidligere, og bodd på kollektiv. Vel, blir aldri vant til det. Vi var på vei inn i paradis..for real.  I sommeren 2012 kunne jeg kjenne smaken av vår egne leilighet - helt til september kom og tok oss 10 skritt tilbake, samtidig som vi fant ut at vi skulle bli foreldre på nytt. Klart det er f.u.c.k.i.n.g.s frustrerende og se drømmen forsvinne opp i svarte intet! 

Samtidig prøver jeg intenst å være positiv. Det er lenge igjen til juni. Alt kan skje. Jeg håper bare det skjer. 

Da var den store navnekrigen i gang.

Hey!!



Hans forslag; Ira - Frøya - Maila - Ajla - Stella

Mine forslag; Robina - Thalia Estelle - Valentina - Hannah - Olivia

Vi har derimot klart det denne gangen også, å bli enige om et fornavn - fra hans liste. Akkurat som sist. Så derfor vil jeg gjerne få vilja mi hva mellomnavn gjelder. Akkurat som sist. Vi kjemper for hvert vårt: Nadine eller Isadora. Din mening?

The great wall of vaginas



Denne artikkelen fikk jeg på email fra Babyverden.no i dag. Da ble jeg såklart rimelig nysgjerrig på hva som finnes der ute, siden jeg selv er jente. På bildet ser vi 40 av 400 ulike personers understell. Alt fra 18 til 70 og noe - år. Personlig syns jeg dette er noe og rope høyt hurra for, og ja, helt ærlig skulle jeg gjerne hatt det på veggen min bare for å minne meg selv på, og andre venninner o.l som er på besøk at vi burde være fornøyde med oss selv. FAKTISK, som det også blir nevnt såvidt i artikkelen, så er vaginaen inngangsporten til det mest meningsfylte i livet ( for mange av oss ), nemlig muligheten for å lage et barn og ikke minst føde det. Så et rungende høyt hurra for oss fabolouse kvinner!! Less fokus på utseende og mer fokus på hva kroppen vår egentlig er skapt for og hva den får til!

 

Les mer i arkivet » Mai 2013 » Mars 2013 » Februar 2013


hits