Sånn er det å være tobarns-mamma

"Ja, så hvordan er det å være tobarns-mamma da?", har jeg fått spørsmål om av venner og bekjente. Nå har jeg fått prøvd meg en stund, og må være ærlig å si det er veldig veldig koselig.

 




Når jeg gikk gravid med Savannah så gikk jeg rundt med, ikke direkte dårlig samvittighet, men en følelse av "tenk om jeg ikke blir like glad i denne babyen". Jeg hadde liksom ikke samme forelskelse under dette svangerskapet, som første gang. Jeg gledet meg, men ikke på samme måte. HVA SKJER!? Videre tenkte jeg "tenk om jeg glemmer Adele", "tenk om jeg ikke jeg har nok kjærlighet til to". Jeg fikk høre dette var helt vanlige tanker, men samtidig ble jeg ikke trøstet av det. Det verste som kunne skje for min del, var at jeg ikke skulle bli glad i babyen.


Fødselen denne gangen var et adrenalinkick uten like. Der og da var det litt skremmende, kun fordi jeg var bekymret for å ikke rekke frem til sykehuset. Når jeg tenker tilbake, så var det en drømmefødsel og kanongøy! Men..da Savannah ble født, i all hast som var, ble hun først lagt på ryggen oppå magen min. Hun kikket opp på meg med vidåpne øyne, og så like sjokkert ut som jeg var. Men det ansiktet, det blikket - åh, min vakre lille frøken. Jeg forelsket meg med det samme. Vi har kosa oss så masse! Jeg HAR massevis av kjærlighet å gi til mine to jenter.


Den første uken hjemme var litt utfordrende. En vill, høyt og lavt, 2 åring og en nyfødt. Jeg var litt redd Savannah ikke skulle få nok ro, samtidig ønsket vi ikke å måtte hysje på Adele og be henne kutte ut ting hun alltid hadde fått lov til tidligere. Så hvordan skulle jeg finne en balanse? Jeg kontaktet ei venninne med 3 små jenter, og fikk noen gode råd som jeg sugde til meg og vips så ble hverdagen rimelig smoothe.


Adele hun er også verdens beste og muligens ivrigste storesøster. Vi har vært opptatt av å inkludere henne i daglig gjøremål, med og uten Savannah. Men nå handler jo dette først og fremst å henne som storesøster. Hun vil være med på alt. Skifte bleie, bade henne, kle av/på, trille vogna, sjekke feberen om nødvendig osv. osv. "Savannah har bæsja!!", så spurter hun avgårde inn på badet, og når jeg kommer frem står hun der på krakken sin ved siden av stellebordet og venter tålmodig. Godjenta. Ja, forresten har Adele (blant annet) begynt å "amme" babyborn-dukken sin. Det er et syn! Men et veldig sjarmerende syn.


Sammen kommer de også veldig godt overens. Jeg har fått spørsmål om sjalusi, og jeg merker ikke et eneste spor til det. Adele er ikke noe annet enn snill og omtenksom ovenfor Savannah og har til nå godtatt veldig bra at hun må vente hvis jeg holder på med Savannah. Heldigvis har jeg en super-samboer, dvs. jentene har en super-pappa som er såå flink med dem at jeg tviler sterkt på at de vil lide noen nød om jeg er litt opptatt en dag. Savannah er også veldig glad i Adele. De lyser opp hverandre, og selvom jeg gjerne vil at hun skal være baby litt til, så gleder jeg meg på hennes vegne til hun kan være skikkelig med på leken, springe etter Adele og gjøre det ei lillesøster skal. Det er ikke så vanskelig å merke iveren i øynene hennes når hun nysgjerrig følger med på Adele som farter rundt på nye eventyr i stua.


Er det aldri slitsomt!? Mja. Tja. Joda, det kan sikkert være slitsomt en gang i blant. Men jeg må vel være ærlig å si jeg ikke har forstått hva en del mødre klager over når de sier det er et slit. Har jeg ubersnille barn..eller? Jeg har helt ærlig tenkt den tanken au. Men jo, det er slitsomt de nettene hvor ingen av jentene vil sove, eller at de våkner om hverandre og jeg aldri får sovnet før jeg snart må stå opp igjen. Jeg blir nemlig rimelig redusert i humøret om jeg er skikkelig trøtt (eller sulten). Men det skjer heldigvis ikke ofte at all, så jeg syns ikke jeg kan klage. Men for all del. Jeg er mamma resten av mitt liv, og det vil dukke opp utfordringer.


Det som var et SLIIT, var å være gravid med bekkenløsning og mamma til ei jente som begynte å bli "stor" og selvstendig, og som, når vi ikke var enige, kastet seg rundt på gulvet med raserianfall. I en periode skjedde dette daglig over den minste ting. DA fikk jeg prøvd meg. Samtidig som det var slitsomt, så måtte jeg jo holde meg i skinnet. Jeg kunne forstå at hun ikke mente å være vanskelig. Jeg tror nemlig ikke en toåring evner å gå inn for å være vanskelig og ekkel. De bare vil noe, noe vi kanskje ikke forstår, eller noe vi ikke har tålmodighet til.. Når jeg sto midt i det, måtte jeg også se det litt utenfra. Det er så viktig for meg at vi lar henne utfolde seg og prøve seg, uten å kappe handa av henne bare fordi oss voksne f.eks ikke har tid.  MEN det var en prøvelse. Det var en intens, kort periode og jeg føler meg ganske sikker på at det er over. Raserianfallene altså. Det var akkurat som noe skjedde etter at Savannah kom til verden. Adele ble opptatt av at hun var "stor" og at Savannah var babyen. Adele "klare sjøl" og vi må "hjeppe babyen".

 

Så med det, må jeg avslutte med at livet som tobarnsmor er pretty awesome! To unger er IKKE som ti =) 

Les mer i arkivet » Januar 2014 » Juni 2013 » Mai 2013


hits