Er du fordomsfull/ Life is too short

Jeg bet meg merke i en krass kommentar ei venninne fikk til et av hennes blogginnlegg, og kom samtidig da til å tenke på kommentarer jeg har hørt folk slenge ut i lufta om "bloggere". Akkurat som det skulle være en egen rase?  Uten at jeg vet om det er ment slik, uttrykker de en negativ holdning til det å blogge. Disse folkene har såklart ikke blogg selv (men de griper gjerne sjansen til å få inn en neg. kommentar om folk som blogger) Altså..er folk nødt til å kommentere når noen velger å gjøre annerledes enn dem selv? Jeg har en blogg, men anser ikke meg selv som en såkalt "blogger". Jeg langt ifra lever av det. Tjener faktisk ikke ei krone på det, men trives med å skrive som jeg har gjort siden jeg først lærte det. Jeg har skrevet i mange år, dette er bare en annen plattform. Trives med å la meg inspirere av andre og dele erfaringer, når jeg selv vil og når jeg kan gjøre det med god samvittighet. 


Så finnes det de som lever av å blogge, har med seg mac og kamera oooveralt. Ja hva så? Kan de ikke bare få lov og styre som de ønsker :-) Jeg skulle gjerne levd av å skrive selv. Det at man har valgt å opprette blogg, og bruker mye..eller lite, tid på den, betyr ikke at en ikke har noe mellom ørene eller at man kaster bort tid. Mennesker er såklart ulike, så det er sikkert noen av dem au, som med alt annet. Men jeg leser like gjerne noens blogg, enn å sette meg ned med en novelle. Da kjeder jeg meg rett som det er. På bloggene jeg leser får man en bit av the real deal, og jeg blir motivert og inspirert. Det vil jeg heller bruke tid på enn å lese fiksjon. Det finnes mange bra blogger og de færreste av dem ligger på noen toppliste. 

Noen velger og skrive dagbok, noen velger og lese bøker. Det er da ett fett om man heller vil bruke den tiden på og skrive/lese blogg. Forskjellen er verktøyet. Sier ikke dette fordi noen har fornærmet meg personlig, men fordi jeg generelt i livet er lei av mennesker som føler seg ovenpå, som er "bedre enn", mennesker som dømmer basert på at de tror de kjenner et menneske, mennesker som dømmer andre som velger annerledes. Gosh, jeg er shitlei sånne folk som tror de er så åpne og liberale og som faktisk heller er trangsynte og fordomsfulle.

Jeg syns at mennesker som ikke gjør andre vondt, skal få lov og styre med sitt som de vil. Så kan heller alle andre kommentere når de har noe positivt og si, når det direkte berører dem, eller når de blir spurt om sin mening. Før det ser jeg ingen grunn til at noen skal behøve å si noe hvis alt de kan komme på kun er av negativ art.

Såklart har jeg selv mine meninger til tider og kan være uenig i hvordan andre styrer, men hvor ofte betyr det egentlig noe? Hvor ofte er det vesentlig hva jeg syns? Mennesker kan være så utrolig forskjellige, og det finnes mange alternativ som er rette alternativ - det avhenger av hvem vi er. Så..har jeg ikke noe med det, så holder jeg snavla igjen. 

 

Lånt fra Google.no




One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker på at hvem du treffer på i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en må stå for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller også skjønn. Jeg hadde veldig viljen til å jobbe og lite lyst til å trø mine ben inn på et Nav-kontor for og søke hjelp, men må man så må man. Noen spør meg av og til hva som ligger i det (for meg) at hver gang det virker som ting går på skinner, så blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener. Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem måneder på vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, så hadde samboeren og jeg råd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og få en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal føde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden måtte vi søke hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde fått med alt av dokumenter osv. i søknaden. Når vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." Så begynte hun og trekke i tråder, og vips var jeg på intervju hos barnevernet. Jeg lurer på om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe når jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om å komme til ny samtale på Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk når jeg var ung, hvor JEG et halvt år før hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig ønsket å jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var så heldig! :-)

Frem til jeg fødte jobbet jeg gratis, men fikk støtte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor dårlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg på lønn og prosentene har sakte, men sikkert steget. Nå jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke på at jeg har familie på siden. På den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg å være en pillråtten bedrift spør du meg), og når jeg da også begynte på lønn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg på og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlønn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og måneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvfølgelig!! og bli hos moren og faren på sykehuset, den måneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli værende hos mor i Alta en stund. Dette førte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han måtte komme tilbake eller finne noen andre til å ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har møtt så egoistiske og hensynsløse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lønn alene den gang strakk seg ikke særlig langt. Så igjen måtte vi søke ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling når du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vært lagt til rette for at vi skal være godt stilt i samfunnet. Vi har begge to høyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, så heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet går sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lønn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behøvdes! Det følgende året var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vår første ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde råd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, så det var greit med noe annet for å si det på en måte. Så ble jeg gravid med babygurl, og det passet SÅ BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter å ha "overlevd" mange permitteringer, så var det til slutt samboerens tur til og gå - for nå. "For nå" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 må vi IGJEN søke ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren må. Men han og jeg er et vi. Min lønn påvirker han og motsatt. Vi har alltid siden første øyekast delt på alt og trives med det, og om det ikke hadde vært slik er det uansett forlangt fra Nav at sålenge man bor sammen så skal man forsørge hverandre. Derfor får han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lønn" og b) fordi året han var selvstendig næringsdrivende ikke teller.. Selvfølgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man får ca. 13000 mindre i måneden. Vi prøver begge to å være ved mot og får en high når regningene er betalt og får en low når vi innser at vi må leve på vann og smuler to lange uker hver måned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jævlig og tåler ikke mye om dagen. Vi prøver å passe på at Adele spiser sunt og godt, men når krona har sagt stopp og vi bare måå vente, så blir jeg jo litt..vet ikke..får vondt i sjela av å servere henne pannekaker med sukker på for tredje dag på rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grønn av irritasjon av å høre om og høre på folk som sløser med penger eller som er 30 år og bor hjemme hos mamma, får dekket telefonregning, får gratis middag hver dag og som klager på at de kun har råd til èn bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er så lang for meg, ventetiden er lang og det jeg ønsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb før babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spør meg nå av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang på gang fortelle face to face at det er tøft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat på f***håret som de sier i Nord-Norge, men jeg er så lei av og strekke på meg hver måned. Jeg er så lei av fiskegrateng og knekkebrød! Jeg vet at jeg bare har med å være takknemlig for det jeg får - men jeg er gravid og så himla sulten hele dagen, så akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok næring. Jeg har fått bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren får jobb, så skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smågodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke å snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har også hatt et bevisst mål helt siden ungdomsskolen, og det første steget var å fullføre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. Så tok jeg høyere utdanning så jeg kunne sitte litt bedre i det økonomisk, enn de gjorde, etterhvert som en så hva samfunnet begynte å kreve. Nå er de alle uføretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe så mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJØR det, og min samboer kan og vil også. HAN-HAR-LYST-TIL-Å-JOBBE! Men han tror helvete fryser til is før det skjer. Jeg kan skjønne han blir lei av og sitte med søknader hver dag. Vi vil ikke være avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Sånn er det når man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Særlig i de tyngre periodene så er det viktig å stå samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter på at han får jobb, så setter vi ned delmål som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne måneden så kan jeg dekke en ekstra utgift måneden som kommer. Det er jo noe å juble for det au ;-) Så ingen kan si at ikke vi prøver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare sånn "Hey, slik er det når ting begynner å rulle på skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

Drømmer, folk og ballonger!

Sitter her og drømmer meg litt bort. Det har jeg i grunnen gjort halve uken. Sitter og tenker på om jeg vil bo i Norge resten av livet. Er så lei disse lange vintrene, og er helt klart en av de som trives i varmen og med lette klær. For ikke å snakke om at det kanskje hadde vært lettere for samboeren og skaffe drømmejobben, eller at alternativene var fler enn de er i vårt lille land. Vi får nå se det litt ann etterhvert.

Så sitter jeg også og tenker på hva jeg ville gjort om jeg ikke skulle jobbet med mennesker på den måten jeg gjør i dag. Det er jo flere ting som kunne fristet. Blant annet å bli jordmor. Men igjen klarer jeg ikke rive meg vekk fra det å hjelpe folk, og vet helt ærlig ikke om jeg har psyken til å takle de fødslene som ikke har happy endings. Jeg er så utrolig lettrørt. Ja, noen ganger er det faktisk latterlig. Her om dagen tok jeg meg selv i og felle noen få tårer fordi Tora Berger og det norske laget tok gull. Da kan du tro min kjære samboer lo godt. Jeg som ikke engang følger med på ski. Alt hva disse hormoner gjør med kroppen altså.

Men det jeg definitivt kunne tenke meg, som jeg syns er veldig gøy fra før er på den ene siden interiørkonsulent. Jeg liker så mye forskjellig, og kan ikke trykke alle stilene inn i ett og samme hjem, så det kunne jo vært moro og leve ut ideene gjennom andre. Foreløpig bygger vi sakte, men sikkert opp en gjennomført stil hvor vi bor nå, som vi kan ta med videre når vi kjøper noe eget. Tapeter, gulv, maling og f.eks planløsning drømmer jeg litt om og etter 6 år på leiemarkedet vet jeg iallefall hva som er et MUST for meg.

På en annen side virker det harli moro å være selskapsplanlegger. Det være seg bryllup, bursdager, julebord, babyshowers o.l. Det virker så sabla kjekt for ei jente som meg, selv om det nok er mye jobb det au.

Husker jeg koste meg stort med å planlegge Adele sin navnefest, 1års-dag og 2års-dag, selv om det riktig nok til syvende og sist ble styrt av lommeboken. 2års-dagen ble veldig mye annerledes enn jeg så for meg, da samboeren min ble permittert, men heldigvis er jeg såpass intakt at jeg forstår at 2åringen ikke forventer noe likevel. Så er jeg også veldig bevisst på at det ikke skal gå over stokk og styr, da det er noe med de forventningene som etterhvert da vil/kan bygge seg opp gjennom årene. Men av og til kan vi gjøre noe ekstra :-)

Derfor tenker jeg at det må jo være så gøy å planlegge for voksne, som f.eks overraskelsesbursdag, halvveis til hundre, eller babyshowers, der hvor de blir tatt så totaalt på senga og virkelig setter pris på det. Syns derimot ikke noe om å gjøre noe for noen som sier de forventer det, og blir skuffa hvis ikke. Når det er venner og familie vel og merke. Hadde dette vært en jobb og de var betalende kunder, blir jo saken en annen. Men slike ting er vel ikke det man kan tjene penger på her i landet, men gøy å ha som hobby på siden :-)

Tror bare det er meg, mormor og muligens ei av tantene mine som syns selskap o.l er gøy..i familien. Skal ikke nevne navn, men enkelte får jo nærmest angst hvis det skal være quis eller lek, de vil helst bare sitte der og at det skal være over før det overhodet har begynt. Å jeg syns ikke noe er kjedeligere enn å sitte rundt et bord og bare glo og spise...og så spiser vi litt til. Iallefall når det er barn tilstede- la oss nå gjøre noe ordentlig gøy så blir det muligens ikke mas om å dra hjem med engang! Hipp hurra for lek og moro sier jeg!! :-) Hipp hurra for barnet i oss, og hipp hurra for ballonger, godteri og kaker!

 

Alle bildene er lånt fra Google.




Brev til Adele

I gårkveld satt jeg og skrev mine faste updates om Adele, som hun skal få når hun blir voksen. Jeg har gjennom mine svangerskap og etterhvert som Adele har utviklet seg, hatt noen spørsmål til min mor om hvordan jeg var i forhold til henne på samme alder, hva kan en forvente o.l. Saken er at det er fryktelig lett å glemme, for tiden går så fort og nye ting opptar oss ? dvs. mamma husker ikke alt og kan ikke gi meg svar bestandig. Derfor begynte jeg fra Adele var nyfødt og skrive brev til henne. Jeg tar to kopier av alle brev. Et til henne, og et til oss så vi kan mimre og gråte litt over årene som gikk, når vi blir gamle og grå.

 

Jeg skriver et hvert halvår +/- en måned eller to, og i dag gikk jeg igang med mitt fjerde brev. Det ble lengre enn de andre, fordi det er så utrolig mye som har skjedd det siste halvåret. Noen ganger kan jeg nesten ikke tro det selv, hvor stor hun begynner å bli. Jeg leste også gjennom de gamle brevene og det var vel så koselig. Blant annet kom jeg over fødselen, og der sto det at jeg tror riene startet ca. 20.00, men jeg gikk fortsatt rundt på Ikea og surret etter noen lys jeg skulle bruke i babyshoweren (som aldri ble noe av) dagen etter, fordi jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle kjenne etter, for ikke å snakke om at det var 15 dager til termin. Plutselig ble jeg bare ganske så sikker kan en si, og kom inn på sjekk  22.15 med intense rier og 3 cm åpning, og 23.09 lå hun i fanget mitt. Akkurat som fødselen gikk altfor fort, har tiden siden aldri stoppet opp og Adele blir tenk 3 år i år!

 

Det jeg alltid tar med i disse brevene er sanger, leker, bøker o.l som opptar henne i dag, hva vi har gjort sammen siden sist, hva hun har lært siden sist, hva som gjøre henne glad, hva som gjøre henne sur og lei og evt. noen av hennes lure påfunn. Det begynner jo å bli rette alderen for en del av dem. F.eks når hun er ute av syne og musestille. Da sitter hun som regel i et hjørne og tegner på seg selv. Blir hun oppdaget er det første hun sier «Nei, kan ikke tegne her. Må tegne på tavla». Yes, indeed Adelemor. 

 


Er jeg ikke fin nå?

 

Jeg fant selv på noen spikkerier når jeg var ung. Hvis jeg kom hjem fra barneskolen (2 eller 4 klasse) og ikke hadde spist opp matpakken, pleide jeg av og til å ta ut restene og kaste det oppå skapet på rommet, så ikke mamma skulle finne ut at jeg ikke hadde spist opp. Den planen viste seg å ikke være så lur i grunn. En annen ting når jeg var ennå mye yngre, var at jeg var så tissetrengt at lillesøsteren min måtte leke toalett. Hvorfor jeg fikk for meg at det var måten å gjøre det på, aner jeg ikke. Jeg ler meg iallefall halvt ihjel når det blir tatt opp i voksen-alder.

 

Men tilbake til brevene..og litt vekk fra formålet med akkurat brevene til Adele. Det er akkurat for å kunne minnes øyeblikkene og stadier i livet at jeg syns det er gullverdt å bruke tid på å legge ned noen setninger om nå-tiden (gjerne i form av dagbok også), for vips så har vi glemt hvordan det var. Jeg syns generelt det er en veldig fin påminnelse til en selv, om å huske på...huske å se seg selv i speilet før en f.eks dømmer andre mennesker :-) 

 

Kjærligheten til et barn er beyond words



Chill musikk/LOVE IT

  

 

Hvis jeg noen gang kommer til få råd til å gå i studio, er dette altså right down my lane! Sjelfull musikk! Hell to the yeah! 

RICE.DK










Jeg liker jo egentlig sånne søte, romantiske eller gammeldagse ting. Eller, la meg omformulere. Det meste jeg har er søtt, romantisk eller gammeldags, men på den andre siden er jeg også stor fan av funky, og livlige ting i freshe farger innimellom slagene. Å RICE.DK er jo bare awesome!! Gøy for barn, gøy for voksne (Paraplyen kan f.eks brukes til godis)

 

Want something done right....?

I dag kjenner jeg at jeg gleder meg til lørdag, kanskje ennå mer til søndag. Poenget er at jeg gleder meg til fredagen er overstått. Jeg har vel ca. halve mitt liv fått høre at hvis jeg kan bli bedre til noe er det å samarbeide med andre. Dessverre kan jeg ikke gjøre så mye med at jeg helt enkelt liker å gjøre ting selv, hvis ikke blir det (faen) ikke gjort (riktig), og det er tålmodigheten min som da settes på prøve ! Vel, det skal sies at det kommer veldig an på hvem jeg må samarbeide med og hva det gjelder. Noen er veldig greie å forholde seg til, de holder ord, handler som de snakker og er drevne. Andre er enten stikk motsatt eller noe midt i mellom. Noen ting er bare for gøy, andre er små bagateller, mens noe er en smule livsviktig på sett og vis. Så når jeg da må bruke min fritid på og maile, planlegge, fikse og ta tlf pga. noen andre, og ansvaret samtidig faller på meg, da blir jeg litt "muggen". Hadde jeg hatt ansvar for noe alene, hadde det vært gjort "igår"ikke sant. Ikke "i morgen" aka to dager før deadline. Kanskje jeg ikke hadde brydd meg hvis ikke jeg hadde en familie å ta vare på, og kanskje hadde jeg ikke brydd meg hvis ikke jeg var gravid. Men hverdagen min er som den er, og derfor blir jeg brydd når det går utover fritiden min. Jeg vet at i noen tilfeller må en være litt fleksibel, og det kan jeg være. Men ikke super - godta alt - fleksibel. Det noen prioriterer, prioriterer ikke jeg. Det noen kan klare selv med familie, klarer ikke alltid jeg. Det noen er villig til å ofre, er ikke alltid jeg. Simpel as that.

Men, over til noe annet. Jeg gleder meg til søndag av helt andre grunner også. Vi er nemlig invitert på stek hos min far og samboeren, i deres nye leilighet. Den gleder jeg meg til og se.

"Lite hi" og motivasjon

Er det andre som kjenner til den bloggen, Lite hi? Den unge damen bak den bloggen er til stor inspirasjon for meg. Jeg er selv veldig glad i interiør, og fra hennes blogg får jeg tusen tips til hva man kan gjøre med f.eks ting man allerede har, eller gullfunn av noen skatter man kan få tak i brukt. Det er kun fantasien som setter grenser og jeg er så glad jeg kom over hennes blogg, da hun virkelig setter motoren min i gang. Så for to uker siden da jeg rydda i boden, fant jeg litt ting jeg nesten hadde glemt vi hadde, og gjorde litt om på dekoren i heimen her. En fornyelse gjorde godt for humøret mitt som går litt i bølgedaler for tiden.

Jeg satt her en dag og tenkte på deler av årsaken til at humøret går opp og ned, og kom frem til at jeg nok er litt ekstra sårbar nå som jeg er gravid. Jeg er nok tildels en liten kontrollfreak og en ørliten perfeksjonist, som elsker alt som ble tatt hånd om i går, og alt som ikke trenger å tenkes på mer. Da kan jeg slappe av. Men nå som jeg vet at vi trenger litt utstyr til babyen, og jeg vet at det ikke kan bli tatt hånd om - i går... da tar hormonene helt av. Det er uvissheten om når ting vil ordne seg som gets to me. Så hadde jeg en fin samtale med min stefar som fikk meg til å tenke i litt positive baner. Legge vekk bekymringene litt, og se på alt vi faktisk eier og har - som er VÅRT! Jeg var takknemlig for disse tingene fra før, men det er sunt å bli minnet på det når blodet koker. Jeg ble rett og slett litt nyforelska i eiendelene våres. Ja hva så om ikke jeg kan kjøpe stellebordet før i mai, og hva så om de fineste lysestakene fra RICE som kun jeg kommer til å bry meg om, ikke kan bestilles ennå? Vi har noen steikje fine gardina jeg kan beundre i mellomtiden :-)

Jah, for ikke å nevne en gladmelding vi fikk i postkassen på torsdag...NAV hjelper oss med bhg- regningen et par måneder frem. Dvs. 2 måneder. Men det er 3100 kr spart, som gjorde meg så glad at jeg slo til med ei hjertekake og blomster i helga.

 


 

Les mer i arkivet » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012


hits