Er du fordomsfull/ Life is too short

Jeg bet meg merke i en krass kommentar ei venninne fikk til et av hennes blogginnlegg, og kom samtidig da til tenke p kommentarer jeg har hrt folk slenge ut i lufta om "bloggere". Akkurat som det skulle vre en egen rase? Uten at jeg vet om det er ment slik, uttrykker de en negativ holdning til det blogge. Disse folkene har sklart ikke blogg selv (men de griper gjerne sjansen til f inn en neg. kommentar om folk som blogger) Alts..er folk ndt til kommentere nr noen velger gjre annerledes enn dem selv? Jeg har en blogg, men anser ikke meg selv som en skalt "blogger". Jeg langt ifra lever av det. Tjener faktisk ikke ei krone p det, men trives med skrive som jeg har gjort siden jeg frst lrte det. Jeg har skrevet i mange r, dette er bare en annen plattform. Trives med la meg inspirere av andre og dele erfaringer, nr jeg selv vil og nr jeg kan gjre det med god samvittighet.


S finnes det de som lever av blogge, har med seg mac og kamera oooveralt. Ja hva s? Kan de ikke bare f lov og styre som de nsker :-) Jeg skulle gjerne levd av skrive selv. Det at man har valgt opprette blogg, og bruker mye..eller lite, tid p den, betyr ikke at en ikke har noe mellom rene eller at man kaster bort tid. Mennesker er sklart ulike, s det er sikkert noen av dem au, som med alt annet. Men jeg leser like gjerne noens blogg, enn sette meg ned med en novelle. Da kjeder jeg meg rett som det er. P bloggene jeg leser fr man en bit av the real deal, og jeg blir motivert og inspirert. Det vil jeg heller bruke tid p enn lese fiksjon. Det finnes mange bra blogger og de frreste av dem ligger p noen toppliste.

Noen velger og skrive dagbok, noen velger og lese bker. Det er da ett fett om man heller vil bruke den tiden p og skrive/lese blogg. Forskjellen er verktyet. Sier ikke dette fordi noen har fornrmet meg personlig, men fordi jeg generelt i livet er lei av mennesker som fler seg ovenp, som er "bedre enn", mennesker som dmmer basert p at de tror de kjenner et menneske, mennesker som dmmer andre som velger annerledes. Gosh, jeg er shitlei snne folk som tror de er s pne og liberale og som faktisk heller er trangsynte og fordomsfulle.

Jeg syns at mennesker som ikke gjr andre vondt, skal f lov og styre med sitt som de vil. S kan heller alle andre kommentere nr de har noe positivt og si, nr det direkte berrer dem, eller nr de blir spurt om sin mening. Fr det ser jeg ingen grunn til at noen skal behve si noe hvis alt de kan komme p kun er av negativ art.

Sklart har jeg selv mine meninger til tider og kan vre uenig i hvordan andre styrer, men hvor ofte betyr det egentlig noe? Hvor ofte er det vesentlig hva jeg syns? Mennesker kan vre s utrolig forskjellige, og det finnes mange alternativ som er rette alternativ - det avhenger av hvem vi er. S..har jeg ikke noe med det, s holder jeg snavla igjen.

Lnt fra Google.no




One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker p at hvem du treffer p i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en m st for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller ogs skjnn. Jeg hadde veldig viljen til jobbe og lite lyst til tr mine ben inn p et Nav-kontor for og ske hjelp, men m man s m man. Noen spr meg av og til hva som ligger i det (for meg)at hver gang det virker som ting gr p skinner, s blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener.Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem mneder p vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, s hadde samboeren og jeg rd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og f en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal fde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden mtte vi ske hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde ftt med alt av dokumenter osv. i sknaden. Nr vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." S begynte hun og trekke i trder, og vips var jeg p intervju hos barnevernet. Jeg lurer p om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe nr jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om komme til ny samtale p Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk nr jeg var ung, hvor JEG et halvt r fr hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig nsket jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var s heldig! :-)

Frem til jeg fdte jobbet jeg gratis, men fikk sttte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor drlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg p lnn og prosentene har sakte, men sikkert steget. N jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke p at jeg har familie p siden. P den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg vre en pillrtten bedrift spr du meg), og nr jeg da ogs begynte p lnn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg p og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlnn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og mneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvflgelig!! og bli hos moren og faren p sykehuset, den mneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli vrende hos mor i Alta en stund. Dette frte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han mtte komme tilbake eller finne noen andre til ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har mtt s egoistiske og hensynslse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lnn alene den gang strakk seg ikke srlig langt. S igjen mtte vi ske ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling nr du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vrt lagt til rette for at vi skal vre godt stilt i samfunnet. Vi har begge to hyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, s heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet gr sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lnn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behvdes! Det flgende ret var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vr frste ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde rd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, s det var greit med noe annet for si det p en mte. S ble jeg gravid med babygurl, og det passet S BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter ha "overlevd" mange permitteringer, s var det til slutt samboerens tur til og g - for n. "For n" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 m vi IGJEN ske ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren m. Men han og jeg er et vi. Min lnn pvirker han og motsatt. Vi har alltid siden frste yekast delt p alt og trives med det, og om det ikke hadde vrt slik er det uansett forlangt fra Nav at slenge man bor sammen s skal man forsrge hverandre. Derfor fr han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lnn" og b) fordi ret han var selvstendig nringsdrivende ikke teller.. Selvflgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man fr ca. 13000 mindre i mneden. Vi prver begge to vre ved mot og fr en high nr regningene er betalt og fr en low nr vi innser at vi m leve p vann og smuler to lange uker hver mned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jvlig og tler ikke mye om dagen. Vi prver passe p at Adele spiser sunt og godt, men nr krona har sagt stopp og vi bare m vente, s blir jeg jo litt..vet ikke..fr vondt i sjela av servere henne pannekaker med sukker p for tredje dag p rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grnn av irritasjon av hre om og hre p folk som slser med penger eller som er 30 r og bor hjemme hos mamma, fr dekket telefonregning,fr gratis middag hver dag og som klager p at de kun har rd tiln bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er s lang for meg, ventetiden er lang og det jeg nsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb fr babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spr meg n av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang p gang fortelle face to face at det er tft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat p f***hret som de sier i Nord-Norge, men jeg er s lei av og strekke p meg hver mned. Jeg er s lei av fiskegrateng og knekkebrd! Jeg vet at jeg bare har med vre takknemlig for det jeg fr - men jeg er gravid og s himla sulten hele dagen, s akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok nring. Jeg har ftt bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren fr jobb, s skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smgodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har ogs hatt et bevisst ml helt siden ungdomsskolen, og det frste steget var fullfre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. S tok jeg hyere utdanning s jeg kunne sitte litt bedre i det konomisk, enn de gjorde, etterhvert som en s hva samfunnet begynte kreve. N er de alle ufretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe s mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJR det, og min samboer kan og vil ogs. HAN-HAR-LYST-TIL--JOBBE! Men han tror helvete fryser til is fr det skjer. Jeg kan skjnne han blir lei av og sitte med sknader hver dag. Vi vil ikke vre avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Snn er det nr man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Srlig i de tyngre periodene s er det viktig st samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter p at han fr jobb, s setter vi ned delml som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne mneden s kan jeg dekke en ekstra utgift mneden som kommer. Det er jo noe juble for det au ;-) S ingen kan si at ikke vi prver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare snn "Hey, slik er det nr ting begynner rulle p skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

Drmmer, folk og ballonger!

Sitter her og drmmer meg litt bort. Det har jeg i grunnen gjort halve uken. Sitter og tenker p om jeg vil bo i Norge resten av livet. Er s lei disse lange vintrene, og er helt klart en av de som trives i varmen og med lette klr. For ikke snakke om at det kanskje hadde vrt lettere for samboeren og skaffe drmmejobben, eller at alternativene var fler enn de er i vrt lille land. Vi fr n se det litt ann etterhvert.

S sitter jeg ogs og tenker p hva jeg ville gjort om jeg ikke skulle jobbet med mennesker p den mten jeg gjr i dag. Det er jo flere ting som kunne fristet. Blant annet bli jordmor. Men igjen klarer jeg ikke rive meg vekk fra det hjelpe folk, og vet helt rlig ikke om jeg har psyken til takle de fdslene som ikke har happy endings. Jeg er s utrolig lettrrt. Ja, noen ganger er det faktisk latterlig. Her om dagen tok jeg meg selv i og felle noen f trer fordi Tora Berger og det norske laget tok gull. Da kan du tro min kjre samboer lo godt. Jeg som ikke engang flger med p ski. Alt hva disse hormoner gjr med kroppen alts.

Men det jeg definitivt kunne tenke meg, som jeg syns er veldig gy fra fr er p den ene siden interirkonsulent. Jeg liker s mye forskjellig, og kan ikke trykke alle stilene inn i ett og samme hjem, s det kunne jo vrt moro og leve ut ideene gjennom andre. Forelpig bygger vi sakte, men sikkert opp en gjennomfrt stil hvor vi bor n, som vi kan ta med videre nr vi kjper noe eget. Tapeter, gulv, maling og f.eks planlsning drmmer jeg litt om og etter 6 r p leiemarkedet vet jeg iallefall hva som er et MUST for meg.

P en annen side virker det harli moro vre selskapsplanlegger. Det vre seg bryllup, bursdager, julebord, babyshowers o.l. Det virker s sabla kjekt for ei jente som meg, selv om det nok er mye jobb det au.

Husker jeg koste meg stort med planlegge Adele sin navnefest, 1rs-dag og 2rs-dag, selv om det riktig nok til syvende og sist ble styrt av lommeboken. 2rs-dagen ble veldig mye annerledes enn jeg s for meg, da samboeren min ble permittert, men heldigvis er jeg spass intakt at jeg forstr at 2ringen ikke forventer noe likevel. S er jeg ogs veldig bevisst p at det ikke skal g over stokk og styr, da det er noe med de forventningene som etterhvert da vil/kan bygge seg opp gjennom rene. Men av og til kan vi gjre noe ekstra :-)

Derfor tenker jeg at det m jo vre s gy planlegge for voksne, som f.eks overraskelsesbursdag, halvveis til hundre, eller babyshowers, der hvor de blir tatt s totaalt p senga og virkelig setter pris p det. Syns derimot ikke noe om gjre noe for noen som sier de forventer det, og blir skuffa hvis ikke. Nr det er venner og familie vel og merke. Hadde dette vrt en jobb og de var betalende kunder, blir jo saken en annen. Men slike ting er vel ikke det man kan tjene penger p her i landet, men gy ha som hobby p siden :-)

Tror bare det er meg, mormor og muligens ei av tantene mine som syns selskap o.l er gy..i familien. Skal ikke nevne navn, men enkelte fr jo nrmest angst hvis det skal vre quis eller lek, de vil helst bare sitte der og at det skal vre over fr det overhodet har begynt. jeg syns ikke noe er kjedeligere enn sitte rundt et bord og bare glo og spise...og s spiser vi litt til. Iallefall nr det er barn tilstede- la oss n gjre noe ordentlig gy s blir det muligens ikke mas om dra hjem med engang! Hipp hurra for lek og moro sier jeg!! :-) Hipp hurra for barnet i oss, og hipp hurra for ballonger, godteri og kaker!

Alle bildene er lnt fra Google.




Brev til Adele

I grkveld satt jeg og skrev mine faste updates om Adele, som hun skal f nr hun blir voksen. Jeg har gjennom mine svangerskap og etterhvert som Adele har utviklet seg, hatt noen sprsml til min mor om hvordan jeg var i forhold til henne p samme alder, hva kan en forvente o.l. Saken er at det er fryktelig lett glemme, for tiden gr s fort og nye ting opptar oss ? dvs. mamma husker ikke alt og kan ikke gi meg svar bestandig. Derfor begynte jeg fra Adele var nyfdt og skrive brev til henne. Jeg tar to kopier av alle brev. Et til henne, og et til oss s vi kan mimre og grte litt over rene som gikk, nr vi blir gamle og gr.

Jeg skriver et hvert halvr +/- en mned eller to, og i dag gikk jeg igang med mitt fjerde brev. Det ble lengre enn de andre, fordi det er s utrolig mye som har skjedd det siste halvret. Noen ganger kan jeg nesten ikke tro det selv, hvor stor hun begynner bli. Jeg leste ogs gjennom de gamle brevene og det var vel s koselig. Blant annet kom jeg over fdselen, og der sto det at jeg tror riene startet ca. 20.00, men jeg gikk fortsatt rundt p Ikea og surret etter noen lys jeg skulle bruke i babyshoweren (som aldri ble noe av) dagen etter, fordi jeg var ikke helt sikker p hva jeg skulle kjenne etter, for ikke snakke om at det var 15 dager til termin. Plutselig ble jeg bare ganske s sikker kan en si, og kom inn p sjekk22.15 med intense rier og 3 cm pning, og 23.09 l hun i fanget mitt. Akkurat som fdselen gikk altfor fort, har tiden siden aldri stoppet opp og Adele blir tenk 3 r i r!

Det jeg alltid tar med i disse brevene er sanger, leker, bker o.l som opptar henne i dag, hva vi har gjort sammen siden sist, hva hun har lrt siden sist, hva som gjre henne glad, hva som gjre henne sur og lei og evt. noen av hennes lure pfunn. Det begynner jo bli rette alderen for en del av dem. F.eks nr hun er ute av syne og musestille. Da sitter hun som regel i et hjrne og tegner p seg selv. Blir hun oppdaget er det frste hun sier Nei, kan ikke tegne her. M tegne p tavla. Yes, indeed Adelemor.


Er jeg ikke fin n?

Jeg fant selv p noen spikkerier nr jeg var ung. Hvis jeg kom hjem fra barneskolen (2 eller 4 klasse) og ikke hadde spist opp matpakken, pleide jeg av og til ta ut restene og kaste det opp skapet p rommet, s ikke mamma skulle finne ut at jeg ikke hadde spist opp. Den planen viste seg ikke vre s lur i grunn. En annen ting nr jeg var enn mye yngre, var at jeg var s tissetrengt at lillessteren min mtte leke toalett. Hvorfor jeg fikk for meg at det var mten gjre det p, aner jeg ikke. Jeg ler meg iallefall halvt ihjel nr det blir tatt opp i voksen-alder.

Men tilbake til brevene..og litt vekk fra formlet med akkurat brevene til Adele. Det er akkurat for kunne minnes yeblikkene og stadier i livet at jeg syns det er gullverdt bruke tid p legge ned noen setninger om n-tiden (gjerne i form av dagbok ogs), for vips s har vi glemt hvordan det var. Jeg syns generelt det er en veldig fin pminnelse til en selv, om huske p...huske se seg selv i speilet fr en f.eks dmmer andre mennesker :-)

Kjrligheten til et barn er beyond words



Chill musikk/LOVE IT

Hvis jeg noen gang kommer til f rd til g i studio, er dette alts right down my lane! Sjelfull musikk! Hell to the yeah!

RICE.DK










Jeg liker jo egentlig snne ste, romantiske eller gammeldagse ting. Eller, la meg omformulere. Det meste jeg har er stt, romantisk eller gammeldags, men p den andre siden er jeg ogs stor fan av funky, og livlige ting i freshe farger innimellom slagene. RICE.DK er jo bare awesome!! Gy for barn, gy for voksne (Paraplyen kan f.eks brukes til godis)

Want something done right....?

I dag kjenner jeg at jeg gleder meg til lrdag, kanskje enn mer til sndag. Poenget er at jeg gleder meg til fredagen er oversttt. Jeg har vel ca. halve mitt liv ftt hre at hvis jeg kan bli bedre til noe er det samarbeide med andre. Dessverre kan jeg ikke gjre s mye med at jeg helt enkelt liker gjre ting selv, hvis ikke blir det (faen) ikke gjort (riktig), og det er tlmodigheten min som da settes p prve ! Vel, det skal sies at det kommer veldig an p hvem jeg m samarbeide med og hva det gjelder. Noen er veldig greie forholde seg til, de holder ord, handler som de snakker og er drevne. Andre er enten stikk motsatt eller noe midt i mellom. Noen ting er bare for gy, andre er sm bagateller, mens noe er en smule livsviktig p sett og vis. S nr jeg da m bruke min fritid p og maile, planlegge, fikse og ta tlf pga. noen andre, og ansvaret samtidig faller p meg, da blir jeg litt "muggen". Hadde jeg hatt ansvar for noe alene, hadde det vrt gjort "igr"ikke sant. Ikke "i morgen" aka to dager fr deadline. Kanskje jeg ikke hadde brydd meg hvis ikke jeg hadde en familie ta vare p, og kanskje hadde jeg ikke brydd meg hvis ikke jeg var gravid. Men hverdagen min er som den er, og derfor blir jeg brydd nr det gr utover fritiden min. Jeg vet at i noen tilfeller m en vre litt fleksibel, og det kan jeg vre. Men ikke super - godta alt - fleksibel. Det noen prioriterer, prioriterer ikke jeg. Det noen kan klare selv med familie, klarer ikke alltid jeg. Det noen er villig til ofre, er ikke alltid jeg. Simpel as that.

Men, over til noe annet. Jeg gleder meg til sndag av helt andre grunner ogs. Vi er nemlig invitert p stek hos min far og samboeren, i deres nye leilighet. Den gleder jeg meg til og se.

"Lite hi" og motivasjon

Er det andre som kjenner til den bloggen, Lite hi? Den unge damen bak den bloggen er til stor inspirasjon for meg. Jeg er selv veldig glad i interir, og fra hennes blogg fr jeg tusen tips til hva man kan gjre med f.eks ting man allerede har, eller gullfunn av noen skatter man kan f tak i brukt. Det er kun fantasien som setter grenser og jeg er s glad jeg kom over hennes blogg, da hun virkelig setter motoren min i gang. S for to uker siden da jeg rydda i boden, fant jeg litt ting jeg nesten hadde glemt vi hadde, og gjorde litt om p dekoren i heimen her. En fornyelse gjorde godt for humret mitt som gr litt i blgedaler for tiden.

Jeg satt her en dag og tenkte p deler av rsaken til at humret gr opp og ned, og kom frem til at jeg nok er litt ekstra srbar n som jeg er gravid. Jeg er nok tildels en liten kontrollfreak og en rliten perfeksjonist, som elsker alt som ble tatt hnd om i gr, og alt som ikke trenger tenkes p mer. Da kan jeg slappe av. Men n som jeg vet at vi trenger litt utstyr til babyen, og jeg vet at det ikke kan bli tatt hnd om - i gr... da tar hormonene helt av. Det er uvissheten om nr ting vil ordne seg som gets to me. S hadde jeg en fin samtale med min stefar som fikk meg til tenke i litt positive baner. Legge vekk bekymringene litt, og se p alt vi faktisk eier og har - som er VRT! Jeg var takknemlig for disse tingene fra fr, men det er sunt bli minnet p det nr blodet koker. Jeg ble rett og slett litt nyforelska i eiendelene vres. Ja hva s om ikke jeg kan kjpe stellebordet fr i mai, og hva s om de fineste lysestakene fra RICE som kun jeg kommer til bry meg om, ikke kan bestilles enn? Vi har noen steikje fine gardina jeg kan beundre i mellomtiden :-)

Jah, for ikke nevne en gladmelding vi fikk i postkassen p torsdag...NAV hjelper oss med bhg- regningen et par mneder frem. Dvs. 2 mneder. Men det er 3100 kr spart, som gjorde meg s glad at jeg slo til med ei hjertekake og blomster i helga.


Les mer i arkivet Februar 2013 Januar 2013 Desember 2012


hits