Da Savannah kom til verden

Jeg våkner opp torsdagmorgen, og gjør meg selv og Adele klar for å treffe mine søstre/hennes tanter i sentrum. Vi skal handle inn litt lett snacks før vi går hjem til meg og gjøre eksamensforberedelser. Lillesøster har nemlig kommet opp i matte-muntlig 7 juni.

 

 
Adele er klar.

 

På dette tidspunktet så er alle og enhver nysgjerrig og spente på når fødselen kommer til å skje. Inkludert meg. På vei til bakeriet får jeg spørsmål om når jeg tror det skjer. Ikke vet jeg, for jeg trodde det ville skjedd for lenge siden. Jeg tok feil. MEN denne dagen føler jeg det er tyngre å gå, jeg føler nedpress, men ikke noe mer. På bakeriet møter jeg ei venninne som spør om hun ikke ennå er kommet. Jeg gjør noen hoppende bevegelser, mens jeg sier nei og videre husker jeg ikke om jeg tenkte det eller sa høyt at jeg vurderte å ty til disse kjerringrådene.

 

Timene flyr, kvelden kommer og jeg får kynnere som alltid. Denne kvelden er de ikke helt som før. Lette mensensmerter som kommer med lett ubehag i korsryggen. Pytt pytt. Det holder på i litt over en time, men det gjør på ingen måte vondt. Samboeren og jeg ser film i sengen. Vi har tidligere spøkt om det ene kjerringrådet som faktisk kan ha en effekt hvis livmoren er moden. Ok, let`s do it. ..Done. Jeg må på do, og faktisk så kommer det nå litt blod. Jeg blir i ekstase, men jeg har jo ikke vondt. Kynnerene (tror jeg) fortsetter som tidligere, men i og med jeg nå også blør litt så melder jeg samme venninne som jeg traff tidligere og spør henne hvordan hun opplevde milde rier. Klokka er ca. 00.30. Joda -jeg har født før, men da startet det hele med stormrier og det var aldri noen tvil. Jeg forklarer hva jeg opplever og hun anbefaler meg å ringe føden. Jeg tar med meg telefonen ut på badet for å være i fred mens jeg snakker med føden, men blir sittende nærmere 15 min og bare se på telefonnummeret. Jeg bestemmer meg for å ikke ringe ennå. Jeg har jo ikke vondt. Jeg har ikke tatt tiden, og jeg syns egentlig det hele begynte å avta...

 

Jeg går tilbake til min samboer i senga, og sier at jeg vil prøve å sove litt. Sovner jeg så er det mest sannsynlig ingenting på gang. Jeg får ligge i ro i kanskje 10 minutter. Klokka er snart 01.00. Det sier PANG nedentil og jeg tenker «Faaaen!!» Jeg kommer ikke til å rekke frem er alt jeg klarer å få ut mellom riene. Jeg har nå -igjen, som sist -stormrier.

 

Jeg ringer føden og de ber meg komme ned med tanke på forrige fødsel som gikk så aldeles fort. Jeg ringer mamma, hun ringer bestefar -bestefar kommer etter ca. 7 minutter og jeg tror jeg skal dø. Idet jeg skal sette meg inn i bilen får jeg en ny rie, og jeg vurderer om jeg skal legge meg ned på gressplenen og la det stå til. Men jeg får hjelp inn i bilen og vi kjører avgårde i hui og hast. Men Adele må leveres. Vi må stoppe før vi kan fortsette til sykehuset. Herre min hatt, jeg makter det ikke, jeg kommer ikke til å rekke frem, jeg kommer til å føde i bilen -jeg nekter å flekke av meg buksen foran bestefar. Stakkars mann som allerede må holde ut urkvinne-skrikene mine. Jeg som ikke skulle skrike denne gangen. Eller rettere sagt, noe lignende growling. Innvendig ler jeg litt av meg selv mens det står på.

 

Hvorfor skriker jeg? Jo fordi nå begynner pressriene og lure seg innpå og imotsetning til forrige fødsel hvor jeg ikke hadde noen kontroll over hvor jeg var i prosessen, er jeg nå fullstendig klar over hvor landet ligger, og jeg kan føle henne komme. Vi er kommet halvveis. Jeg får en pressrie og merker samtidig at vannet er i ferd med å gå og bare advarer mine to gode menn i bilen om nettopp dette. SPLASH! Nå er det ingen vei tilbake for meg og vi må ringe føden. Nå trengs det ambulanse med jordmor. En bil blir sendt for å møte oss. Samboer gjør seg mentalt klar til å ta imot babyen. Bestefar prøver å holde fartsgrensen og jeg tenker at det finnes ikke sjans i havet for at jeg kommer meg fra dette setet og over i ambulansen uten at babyen ramler ut av meg. Men vi møter aldri på ambulansen. Vi kjører inn i tunnelen, og den mest sannsynlig ut av tunnelen. Pressrie, på pressrie. Jeg prøver så hardt jeg kan å holde igjen -uuumulig. Hodet kommer. Jeg holder meg for med den ene handa nedentil. Samtidig har jeg jordmor på tråden som sier at «hvis hun vil ut, så bare la henne komme». No way. Jeg har ikke engang plass til å strekke ut bena mine. Kan ikke føde sittende. Det hele er bare helt insane på dette tidspunktet.

 

Vi kommer frem. En seng og to jordmødre står utenfor kvinneklinikken og venter på meg. Jeg blir dratt ut av bilen, buksen blir revet av og jeg hiver meg på senga. Jupp, de kunne bekrefte at hodet var halvveis ute. Jordmor er nå den som holder hodet tilbake. Ny pressrie. Nå kommer hun, sier jeg. Roper jeg. «Jeg klarer ikke holde henne inne mer!!». Hodet er ute. Lettelse. Vi er i heisen på vei opp til føden. Dørene åpner seg og nå er også kroppen godt ute, og i hui og hast blir jeg rullet inn på et rom og får henne lagt til brystet, 01.30. De rekker ikke engang å lukke dørene.

 

 

Det er masse store følelser. Jeg er overveldet av at det hele er over -allerede. Det begynte jo for en halvtime siden. Så var hun så aldeles perfekt! 2750 g og 49 lang. Nydelige store øyne, mørkt hår, uttrykk så herlige og lyder så vakre. Jeg forelsket meg fra første sekund. Å så lik på storesøster. Det vekket minner.



Jordmødrene gratulerte og lo litt over hvilken super-livmor jeg har -og jeg som trodde min første fødsel var actionfylt. Djises. Dette var ville tilstander, men guri malla så GØY i ettertid. Samboer har flirt en del for seg selv. Han har vel ikke opplevd såå mye action på lenge. Jeg har fått streng beskjed ved en eventuelt tredje fødsel, om å ta turen til føden ved minste lille tvil om det så betyr 30 bomturer. Oh well..foreløpig holder det med to. Jeg hadde tvilsomt rukket og overvære min tredje fødsel, det går jo så fort jeg såvidt får med meg verken ben eller hode.

Les mer i arkivet » Juni 2013 » Mai 2013 » Mars 2013


hits