38 uker - Bigger, better, stronger, POWER!

 

 

Undersøkelsen for ente gang, på sykehuset, gikk stråålende as u can see. Baby S har lagt på seg og alle tegn tyder på at det er en jente som stortrives. Jeg er i dag 38 uker, og venter i spenning hele døgnet på antydninger til fødsel. Adele kom flyvende og ganske så plutselig i starten av uke 38 og jeg kan ikke hjelpe for å håpe baby S snart vil ut. Helst i morgen. Det hadde vært awesome. Fin bursdagsgave til bestefar i himmelen. Fin gave til mor. Fin gave til far. Flott gave til storesøster. 

 




37 uker + 3 dager

 



NERVØS? Meg? TSS. Neeh. JO!!

Ja jeg skal ikke lyve. Jeg fikk en alvorlig stor klump i halsen, og et skeivt smil om munnen for å uttrykke "du kødder nå?", da jeg var på sykehuset i går. Til neste uke må jeg inn på min 4 UL, for å sjekke veksten til baby S. Jeg har 9 dager på meg til å hjelpe henne å legge på seg, hvis ikke går det mot igangsetting. Så hvis noen lurer på hvorfor jeg er nervøs, så er det grunnen. Jeg skjelver i buksen av tanken, da alle sier det er så mye verre enn en fødsel som starter naturlig. Jeg ønsker ikke å være en av de kvinnene som under igangsettelse eventuelt ikke får pressrier, og må ha en jordmor liggende oppå meg for å skviiise ut babyen. Nei takk. Fysj. Å ja, jeg har vært dum og lest historier på nettet.

På torsdag denne uken er jeg også 37 uker, og Adele kom av fri vilje i uke 38. Hvis jeg kunne valgt mellom igangsettelse vs. at baby S kommer to uker før termin - av seg selv, så er valget soleklart. Å du lille baby S, du er så velkommen, men legg på deg eller gi meg en kickoff-rie så vi to kan gjøre dette selv. Please! 

Jeg er imidlertid ikke bekymret for baby S. Ikke ennå. I dette svangerskapet har jeg blitt fulgt nøye opp og jeg vet at hun har det bra. Hun er aktiv, har flott puls og ligger rett under Adele sin fødselsvekt. Skulle hun komme til verden nå har hun veldig gode forutsetninger. Om hun derimot blir liggende i magen min frem til termin eller til og med overtid, uten å ta til seg næring, så blir jo saken en annen. Men legene er jo meget forsiktig med hva de sier, og ikke sier, så jeg får ta dag for dag nå og så får jeg raskt nok svar på hva som blir casen. Manne meg opp må jeg bare begynne med, med en gang. Snart har jeg TO barn. One way or the other.  

 

 

Gravid-update

Dette er en veldig spennende tid. Ifølge mensen-termin har jeg tre uker igjen, og ifølge UL er det fem uker igjen. De fleste vil jo ha meg til å innstille meg på at UL-terminen er den mest riktige, men alle mine instinkter sier at det ikke kan stemme. Skulle jeg nå komme til slutten av måneden og hun ennå ikke er kommet til verden, så får jeg heller bite det i meg. Det er jo til syvende og sist ikke jeg som sitter med den kontrollen. En ting er sikkert; hun kommer når hun kommer.

Siden sist så har jeg begynt ukentlig hos fysioterapeut, pga bekkenløsning, og derfor ble jeg også sykemeldt tidlig i april. Det syns jeg er helt greit. Det var en lettelse for meg å bare ta den avgjørelsen og faktisk lytte til kroppen. Fordi jeg merket godt straffen de dagene jeg presset meg selv. Når det da faktisk føltes som jeg stoppet opp og ikke kom meg noen vei, altså låsning, så fikk det være nok. Jeg fikk det også bekreftet hos fysioterapeuten at her var det ikke som det skulle være, og belastningen kunne være noe større for meg ettersom jeg har brukket ryggen tidligere. It is what it is, så nå skal jeg bare gjøre det jeg gjøre kan og så vet jeg at enden er nær :-)

Vi har også til min store forbauselse klart å like samme navn. Men samboeren min har ikke dårlig tid og avventer såklart sålenge som mulig, mest sannsynlig for å terge meg, med å ta en endelig beslutning. Denne gangen har det vært vanskelig. Mine navn ble ifølge han for fisefine og hans navn, ifølge meg, ble for staute. Som en Goliat med hestehale. Navnet vi derimot liker begge to er ordentlig fint, så håper jeg kan få sette det på attesten. We'll see :-))

Det er med skrekkblandet fryd..

Det er med skrekkblandet fryd at jeg skal bli tobarnsmor snart. Ikke misforstå. Jeg gleder meg stort til å møte babygurl. Hun er etterlengtet og høyt velkommen, men nå begynner jeg å merke at de siste 6 månedene ikke har vært så greie ( de har såklart vært både/og), og at de gjenstående månedene før babygurl kommer til verden, går altfor fort. Jeg kunne virkelig trengt mye tid sammen med bare Adele. Kun hun og meg, og masse kos. Denne gangen har det tatt på å være gravid. Kvalme, bekkenplager, nyresten, og at det nå begynner å bli tungt. Jeg ba selv om å bli gravid, men det jeg ikke hadde tenkt over var at jeg kom til å bli en "kjedelig" mamma i disse månedene ( alt er relativt ). Energinivået har gått i berg -og dalbaner. Hun virker likevel å være tilfreds med meg, og det betyr mye når jeg har vært usikker på om jeg strekker til. Jeg tror kanskje det skyldes at vi er en kjærlig familie, og at det ikke har vært mangel på kjærlighet til tross for lav energi. Det jeg savner mest er å ta henne med på tur ut. Noe vi gjorde nesten daglig før jeg ble gravid. Nå spør hun au daglig om ikke vi kan ut og leke i skogen. Dit har jeg vært med Adele og samboeren en gang i år, og det gikk bare oppover og oppover. Legg til dyp snø, og bekkenet mitt skrek etter hvile nesten før jeg kom ut døra. Så det syns jeg er litt småtrist, da jeg gjerne vil være med å leke like mye som før. Men men, nå som jeg er gravid gjør Adele og jeg roligere ting, men koselige ting. Det er bare mammahjertet som blir litt trist for alle stundene det går glipp av. Oh well. Hormoner.

Om en uke reiser samboeren til Afrika i 10 dager. Det au med skrekkblandet fryd, fordi jeg er litt redd for at Adele kanskje vil kjede seg med en nesten høygravid mamma. Jeg skal derimot prøve å bite tennene sammen og nyte denne tiden vi har alene. Jeg har fri fra jobb og bhg er stengt. Vi skal kose oss masse! Vi skal blant annet male påskeegg, pynte kvister med fargerike fjær, ha venner med barn på lunsj, og forhåpentligvis til Leos lekeland. Skulle det nå ikke gå etter planen vet jeg at mamsen min gjerne vil ha henne på låns, mens jeg lader batteriene. We'll see hva som skjer, men jeg krysser fingrene for at det kommer noen uante krefter min vei. Jeg har tross alt vært alene med henne i overkant av 30 dager før, men uten å være gravid. That's the only challenge.

Forøvrig hadde vi en flott dag forrige tirsdag. Vi fikk handlet inn mye av det vi manglet til babygurl, og tok oss hver vår Mc.Flurry. Adelemor klarte riktignok ikke halve isen engang, men det er noe med det å kunne få ha sin egen. Det var stas for ei lita snuppe :-)

(jeg gidder IKKE se i kamera)








Vel, nå er jeg trøttesen.no. Good bye!

22 uker på vei/ Hjemmefødsel eller ikke?

I dag er jeg 22 uker på vei ifølge UL-termin. En skulle jo anta det var riktig, men det stemmer ikke utifra min siste mens. Så derfor skal jeg til oppfølgingssjekk i april, for å ta mål på nytt og finne ut hva den blødningen kom fra, om det ikke var mensen. Vet ikke helt hvordan de har tenkt å sjekke det, men så er jeg heller ingen ekspert. Jeg er iallefall spent, og håper det er min termin som er den riktige :-)

Men så var det jo det O'store spørsmålet om jeg skal velge hjemmefødsel eller ei. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et valg, og det av kun egoistiske årsaker: hva om jeg ikke holder ut smerten?! Jeg har jo så lyst - egentlig. Det er litt synd å si fra seg denne opplevelsen i og med det er siste gang jeg kommer til å føde. Jeg syns babyer er herlige, men jeg har tatt et fornuftens valg, og står ved det. To barn er akkurat midt i blinken for meg. Av tre årsaker: En skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet og fordi jeg ikke liker å gå gravid ( jeg syns det er bittelitt plagsomt med kvalme, bekkenløsning, halsbrann og pupper som hviler på magen min. Not Cool).

Litt sånn her. Bildet er fra google.no

MEN sålenge samboeren er fornøyd, tar jeg det med et smil. 

 

Erfaring fra hjemmefødsel, noen? 


 

Etter jeg skrev dette innlegget fikk jeg en kommentar, og vil derfor bare legge til og rette opp i evt. misforståelser før folk skulle føle seg truffet; Det at jeg kun ønsker meg 2 barn pga. "..en skal ha råd til å ta GODT vare på dem, en skal vie alle barna sine like mye oppmerksomhet...", betyr ikke at jeg i samme setning sier at de som velger å få flere barn ikke kan ta vare på dem også. Faktisk så sier jeg ingenting om alle andre, fordi mennesker velger og trives med forskjellige ting i livet. Jeg skriver utifra mitt perspektiv. Det innebærer i denne sammenheng hvor vi er i livet og hva vi ønsker ut av livet senere.

En annen ting er at det kun er meg og samboeren som vet hva vår økonomi kan tåle, og vi vet at vi to kan tilby tid og kvalitet til 2. Vi har bl.a. planer om å bygge en buffer til våre barn skal ut i voksenlivet. Adeles er allerede oppe og går. I vårt tilfelle er det en boligsparingskonto og en sparekonto til f.eks lappen eller skole. Hvem vet hva våre barn ønsker i fremtiden - men det er en sikkerthet vi ønsker å kunne tilby. Jeg ønsker også å ha muligheten til å tilby enkelte ting jeg ikke kunne oppleve som liten p.g.a økonomi. F.eks ut og reise og la ungene bli kjent med fremmede kulturer. Med 4 barn blir det plutselig dobbelt så dyrt. Vi har lyst og leve GODT (igjen er det kun oss som vet hva vår økonomi i nuet kan tåle). Godt for meg er å ikke strekke oss og strekke oss og vende på krona hver måned + litt ekstra. Men såklart, om jeg nå var gravid med tvillinger eller trillinger hadde de vært like velkomne, og to av de menneskene jeg ser mest opp til har 4 relativt tette barn og de er virkelig forbilder! Men, det er ikke noe for oss -  i utgangspunktet.

Hjemmefødsel kanskje?

Jeg har ennå god tid på meg til og bestemme meg, men skal til jordmor på mandag og tenkte da og ta dette opp med henne. Jeg er blitt veldig gira på tanken om en hjemmefødsel, av flere grunner. For det første hadde det vært så enormt koselig og dele første natt med far og storesøster. For det andre kan jeg bare se for meg at det er roligere hjemme enn på sykehuset. Etter sist fødsel måtte jeg og Adele dele rom med en som hadde kolikk, og da er det ikke veldig lett og slappe av. Sist, men ikke minst så frister dette alternativet da sist fødsel gikk så ufattelig raskt at jeg er sånn smått redd for at jeg kan komme til å ikke rekke frem i tide denne gangen..sett at det skulle gå raskere som ofte 2 fødsel gjør. MEN det som holder meg igjen er også tanken på at det ikke skal gå like greit som det gjorde sist. Da trengte jeg ikke...eller, rakk ikke, smertestillende. Hva om jeg på død og liv trenger det denne gangen? Hva om fødselen tar lengre tid? Hva om noe går galt? Jeg ser frem til å snakke med jordmor og høre hennes tanker rundt det. 

 


 (Bildet er lånt fra Google) 




Les mer i arkivet » Mai 2013 » Mars 2013 » Februar 2013


hits