Da Savannah kom til verden

Jeg vkner opp torsdagmorgen, og gjr meg selv og Adele klar for treffe mine sstre/hennes tanter i sentrum. Vi skal handle inn litt lett snacks fr vi gr hjem til meg og gjre eksamensforberedelser. Lillesster har nemlig kommet opp i matte-muntlig 7 juni.


Adele er klar.

P dette tidspunktet s er alle og enhver nysgjerrig og spente p nr fdselen kommer til skje. Inkludert meg. P vei til bakeriet fr jeg sprsml om nr jeg tror det skjer. Ikke vet jeg, for jeg trodde det ville skjedd for lenge siden. Jeg tok feil. MEN denne dagen fler jeg det er tyngre g, jeg fler nedpress, men ikke noe mer. P bakeriet mter jeg ei venninne som spr om hun ikke enn er kommet. Jeg gjr noen hoppende bevegelser, mens jeg sier nei og videre husker jeg ikke om jeg tenkte det eller sa hyt at jeg vurderte ty til disse kjerringrdene.

Timene flyr, kvelden kommer og jeg fr kynnere som alltid. Denne kvelden er de ikke helt som fr. Lette mensensmerter som kommer med lett ubehag i korsryggen. Pytt pytt. Det holder p i litt over en time, men det gjr p ingen mte vondt. Samboeren og jeg ser film i sengen. Vi har tidligere spkt om det ene kjerringrdet som faktisk kan ha en effekt hvis livmoren er moden. Ok, let`s do it. ..Done. Jeg m p do, og faktisk s kommer det n litt blod. Jeg blir i ekstase, men jeg har jo ikke vondt. Kynnerene (tror jeg) fortsetter som tidligere, men i og med jeg n ogs blr litt s melder jeg samme venninne som jeg traff tidligere og spr henne hvordan hun opplevde milde rier. Klokka er ca. 00.30. Joda -jeg har fdt fr, men da startet det hele med stormrier og det var aldri noen tvil. Jeg forklarer hva jeg opplever og hun anbefaler meg ringe fden. Jeg tar med meg telefonen ut p badet for vre i fred mens jeg snakker med fden, men blir sittende nrmere 15 min og bare se p telefonnummeret. Jeg bestemmer meg for ikke ringe enn. Jeg har jo ikke vondt. Jeg har ikke tatt tiden, og jeg syns egentlig det hele begynte avta...

Jeg gr tilbake til min samboer i senga, og sier at jeg vil prve sove litt. Sovner jeg s er det mest sannsynlig ingenting p gang. Jeg fr ligge i ro i kanskje 10 minutter. Klokka er snart 01.00. Det sier PANG nedentil og jeg tenker Faaaen!! Jeg kommer ikke til rekke frem er alt jeg klarer f ut mellom riene. Jeg har n -igjen, som sist -stormrier.

Jeg ringer fden og de ber meg komme ned med tanke p forrige fdsel som gikk s aldeles fort. Jeg ringer mamma, hun ringer bestefar -bestefar kommer etter ca. 7 minutter og jeg tror jeg skal d. Idet jeg skal sette meg inn i bilen fr jeg en ny rie, og jeg vurderer om jeg skal legge meg ned p gressplenen og la det st til. Men jeg fr hjelp inn i bilen og vi kjrer avgrde i hui og hast. Men Adele m leveres. Vi m stoppe fr vi kan fortsette til sykehuset. Herre min hatt, jeg makter det ikke, jeg kommer ikke til rekke frem, jeg kommer til fde i bilen -jeg nekter flekke av meg buksen foran bestefar. Stakkars mann som allerede m holde ut urkvinne-skrikene mine. Jeg som ikke skulle skrike denne gangen. Eller rettere sagt, noe lignende growling. Innvendig ler jeg litt av meg selv mens det str p.

Hvorfor skriker jeg? Jo fordi n begynner pressriene og lure seg innp og imotsetning til forrige fdsel hvor jeg ikke hadde noen kontroll over hvor jeg var i prosessen, er jeg n fullstendig klar over hvor landet ligger, og jeg kan fle henne komme. Vi er kommet halvveis. Jeg fr en pressrie og merker samtidig at vannet er i ferd med g og bare advarer mine to gode menn i bilen om nettopp dette. SPLASH! N er det ingen vei tilbake for meg og vi m ringe fden. N trengs det ambulanse med jordmor. En bil blir sendt for mte oss. Samboer gjr seg mentalt klar til ta imot babyen. Bestefar prver holde fartsgrensen og jeg tenker at det finnes ikke sjans i havet for at jeg kommer meg fra dette setet og over i ambulansen uten at babyen ramler ut av meg. Men vi mter aldri p ambulansen. Vi kjrer inn i tunnelen, og den mest sannsynlig ut av tunnelen. Pressrie, p pressrie. Jeg prver s hardt jeg kan holde igjen -uuumulig. Hodet kommer. Jeg holder meg for med den ene handa nedentil. Samtidig har jeg jordmor p trden som sier at hvis hun vil ut, s bare la henne komme. No way. Jeg har ikke engang plass til strekke ut bena mine. Kan ikke fde sittende. Det hele er bare helt insane p dette tidspunktet.

Vi kommer frem. En seng og to jordmdre str utenfor kvinneklinikken og venter p meg. Jeg blir dratt ut av bilen, buksen blir revet av og jeg hiver meg p senga. Jupp, de kunne bekrefte at hodet var halvveis ute. Jordmor er n den som holder hodet tilbake. Ny pressrie. N kommer hun, sier jeg. Roper jeg. Jeg klarer ikke holde henne inne mer!!. Hodet er ute. Lettelse. Vi er i heisen p vei opp til fden. Drene pner seg og n er ogs kroppen godt ute, og i hui og hast blir jeg rullet inn p et rom og fr henne lagt til brystet, 01.30. De rekker ikke engang lukke drene.

Det er masse store flelser. Jeg er overveldet av at det hele er over -allerede. Det begynte jo for en halvtime siden. S var hun s aldeles perfekt! 2750 g og 49 lang. Nydelige store yne, mrkt hr, uttrykk s herlige og lyder s vakre. Jeg forelsket meg fra frste sekund. s lik p storesster. Det vekket minner.



Jordmdrene gratulerte og lo litt over hvilken super-livmor jeg har -og jeg som trodde min frste fdsel var actionfylt. Djises. Dette var ville tilstander, men guri malla s GY i ettertid. Samboer har flirt en del for seg selv. Han har vel ikke opplevd s mye action p lenge. Jeg har ftt streng beskjed ved en eventuelt tredje fdsel, om ta turen til fden ved minste lille tvil om det s betyr 30 bomturer. Oh well..forelpig holder det med to. Jeg hadde tvilsomt rukket og overvre min tredje fdsel, det gr jo s fort jeg svidt fr med meg verken ben eller hode.

One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker p at hvem du treffer p i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en m st for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller ogs skjnn. Jeg hadde veldig viljen til jobbe og lite lyst til tr mine ben inn p et Nav-kontor for og ske hjelp, men m man s m man. Noen spr meg av og til hva som ligger i det (for meg)at hver gang det virker som ting gr p skinner, s blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener.Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem mneder p vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, s hadde samboeren og jeg rd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og f en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal fde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden mtte vi ske hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde ftt med alt av dokumenter osv. i sknaden. Nr vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." S begynte hun og trekke i trder, og vips var jeg p intervju hos barnevernet. Jeg lurer p om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe nr jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om komme til ny samtale p Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk nr jeg var ung, hvor JEG et halvt r fr hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig nsket jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var s heldig! :-)

Frem til jeg fdte jobbet jeg gratis, men fikk sttte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor drlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg p lnn og prosentene har sakte, men sikkert steget. N jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke p at jeg har familie p siden. P den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg vre en pillrtten bedrift spr du meg), og nr jeg da ogs begynte p lnn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg p og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlnn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og mneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvflgelig!! og bli hos moren og faren p sykehuset, den mneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli vrende hos mor i Alta en stund. Dette frte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han mtte komme tilbake eller finne noen andre til ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har mtt s egoistiske og hensynslse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lnn alene den gang strakk seg ikke srlig langt. S igjen mtte vi ske ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling nr du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vrt lagt til rette for at vi skal vre godt stilt i samfunnet. Vi har begge to hyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, s heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet gr sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lnn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behvdes! Det flgende ret var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vr frste ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde rd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, s det var greit med noe annet for si det p en mte. S ble jeg gravid med babygurl, og det passet S BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter ha "overlevd" mange permitteringer, s var det til slutt samboerens tur til og g - for n. "For n" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 m vi IGJEN ske ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren m. Men han og jeg er et vi. Min lnn pvirker han og motsatt. Vi har alltid siden frste yekast delt p alt og trives med det, og om det ikke hadde vrt slik er det uansett forlangt fra Nav at slenge man bor sammen s skal man forsrge hverandre. Derfor fr han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lnn" og b) fordi ret han var selvstendig nringsdrivende ikke teller.. Selvflgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man fr ca. 13000 mindre i mneden. Vi prver begge to vre ved mot og fr en high nr regningene er betalt og fr en low nr vi innser at vi m leve p vann og smuler to lange uker hver mned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jvlig og tler ikke mye om dagen. Vi prver passe p at Adele spiser sunt og godt, men nr krona har sagt stopp og vi bare m vente, s blir jeg jo litt..vet ikke..fr vondt i sjela av servere henne pannekaker med sukker p for tredje dag p rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grnn av irritasjon av hre om og hre p folk som slser med penger eller som er 30 r og bor hjemme hos mamma, fr dekket telefonregning,fr gratis middag hver dag og som klager p at de kun har rd tiln bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er s lang for meg, ventetiden er lang og det jeg nsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb fr babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spr meg n av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang p gang fortelle face to face at det er tft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat p f***hret som de sier i Nord-Norge, men jeg er s lei av og strekke p meg hver mned. Jeg er s lei av fiskegrateng og knekkebrd! Jeg vet at jeg bare har med vre takknemlig for det jeg fr - men jeg er gravid og s himla sulten hele dagen, s akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok nring. Jeg har ftt bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren fr jobb, s skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smgodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har ogs hatt et bevisst ml helt siden ungdomsskolen, og det frste steget var fullfre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. S tok jeg hyere utdanning s jeg kunne sitte litt bedre i det konomisk, enn de gjorde, etterhvert som en s hva samfunnet begynte kreve. N er de alle ufretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe s mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJR det, og min samboer kan og vil ogs. HAN-HAR-LYST-TIL--JOBBE! Men han tror helvete fryser til is fr det skjer. Jeg kan skjnne han blir lei av og sitte med sknader hver dag. Vi vil ikke vre avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Snn er det nr man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Srlig i de tyngre periodene s er det viktig st samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter p at han fr jobb, s setter vi ned delml som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne mneden s kan jeg dekke en ekstra utgift mneden som kommer. Det er jo noe juble for det au ;-) S ingen kan si at ikke vi prver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare snn "Hey, slik er det nr ting begynner rulle p skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

From a daugthers point of view

Jeg vet det er sent og at jeg burde sove, men som vanlig er det nr jeg skal sove at jeg fr en id eller tanke jeg ikke kan sl fra meg. Jeg har ogs lovet meg selv at nr jeg begynte blogge igjen s mtte jeg passe p hvor personlig jeg ble, s jeg vet ikke helt om jeg bryter lftet mitt n. Jeg skal iallefall prve ikke trkke p noens tser.

Jeg rydda igjennom skapet mitt her om dagen, for gjre plass til babygirl sine klr. Da kom jeg over gamle papirer, brev, og ei bok jeg skrev da jeg var 19 r. Jeg begynte p den da jeg var 17, men det tok meg lang tid f den ferdig. From a daughters point of view heter den, og tittelen sier seg selv. Min lillesster og jeg har skilte foreldre -som ikke tler vre i samme rom (som ung pike lurte jeg p om jeg mtte ha to bryllup eller om den ene ikke skulle f komme. Gy det) Selve skilsmissen husker jeg ingenting av fordi jeg var s liten, s dermed skulle en jo tro det ikke ville bli s traumatisk. MEN, fra den dagen vi ble gamle nok tok noen en...noe dum..uheldig avgjrelse om dele litt for mye informasjon, som videre ble en grunn for valgene jeg tok senere i livet. Noen ubevisste - som lrte meg enormt mye om meg selv. Etter mter med familiekontor, sosionomer og SMSO, s kan man si at hodet mitt var proppet med inntrykk og flelser, som jeg mtte f sortert. skrive bok var mten jeg valgte bearbeide og rydde i tankene mine. Tror jeg ble et nytt menneske. Det er ogs derfor jeg skriver generelt, om det s er blogg, en sang, et dikt, novelle - det hjelper meg. P en mte som kanskje synes merkelig for noen, s fler jeg at ved kunne dele p den mten s er det nesten like bra som prate med ei venninne. Noen ting nsker jeg dele, mens andre ting vil jeg ha for meg selv, men jeg trenger like mye skrive det ned et sted. Jeg kan ikke g rundt med det i hodet. Jeg klarer ikke ti tonn p skuldrene mine.

N er jeg 24 r, og har ikke lest boka siden jeg var 19 r. Skal ta den frem, med en god kopp te og se om jeg enn er enig med meg selv.

Vel. Bakgrunnen min er rsaken til at jeg tok utdanningen jeg har og bakgrunnen min er grunnen til at jeg i dag tenker det kanskje snart er p tide med noe helt annet. Vel. Jeg hadde et behov for hjelpe barn og unge. Men n har jeg ftt prve meg i snart 3 r + RK alarmtelefon, hvor jeg hadde halvtrs praksis. Det er kanskje fordi jeg n er gravid og hormonell, men jeg har begynt lure p om det er dette jeg vil vie resten av livet mitt til. Det er en type jobb som krever en passe sterk psyke, og en st-p-vilje ut av en annen verden. En skal vre forbilde, veilede og vre en troverdig voksen, og til og med noens klippe av og til. Jeg har vrt noens klippe og forbilde hele livet og jeg er sliten. For hvem er det som tar vare p meg? MEG. Slik konomien er hjemme hos oss for tiden, s kjenner jeg at humret mitt gr i berg og dalbaner med 90 graders stup, og skal jeg vre veldig, veldig rlig s er jeg litt bitter for at min samboer fr en gratis tur til Afrika. Jeg jobber rva av meg for ikke engang kunne unne meg noe, og han fr de kule opplevelsene servert p gullfat (samtidig unner jeg han det, og vet veldig godt at ingenting er hans skyld. Kunne bare nske det var vi to som skulle p tur sammen, og ikke alltid han og den andre vedkommende). Ikke nok med det, s er det i pskeferien. Vr siste ferie sammen fr vi er fire. Jeg hadde tenkt vi kunne gjre noe kos sammen med Adele da. Men hva hjelper vel det uten penger. Vil jeg ha noe m jeg jobbe for det, og jeg jobber for yeblikket kun s vi kan overleve. Jeg har lyst og skrike og grine noen dager og har rett og slett nok med vre min egen klippe. Jeg sa faktisk til sjefen min i dag at det fles som jeg skal ha et sammenbrudd annenhver dag, fordi jeg har ftt s nok (nr jeg leser over dette, s ler jeg litt. Det hres kanskje ut som det snart bikker for meg, men jeg er bare fylt med mange flelser- Det er ikke sinne, det er lidenskap).

Kanskje min tillit som troverdig voksen blir svekket fordi jeg er en pen person som deler akkurat disse flelsene? Jeg mener selv jeg er en ansvarsfull og moden voksenperson, men jeg er ikke s ubernazi-voksen at jeg ikke kan tillate meg vise at jeg ogs er menneske som ikke har det bra hver dag. Har det meget fantastisk 363 dager i ret, og s har jeg noen skikkelige nedturer de andre to dagene, if u catch my drift. Men n nsker jeg meg noen som kan vre min klippe og motivator - fr jeg m skrive ny bok (he, he). hvis det finnes en "Gud" liksom, s kan han gjerne finne p noe heftig kult til meg ogs! Jeg som er pokker s snill og smiler til fremmede s de kanskje fr en bra/bedre dag!





Hva har jeg vre takknemlig for?

Jo, here goes:

- Jeg har en fantastisk venn i kjresten min og vi har et forhold jeg tror mange nsker seg.

- Adele Noelle, som jeg elsker mer enn ord kan beskrive.

- For at jeg kan f barn og er gravid igjen.

- For at jeg har et godt forhold til mine ssken

- For alt jeg faktisk eier og har, fra truse til vitrineskap osv.

- For mannen som frst ordna meg en fot innen jobben jeg har i dag.

- For mine kollegaer og venner

- For at jeg ble utstyrt med fornuft, selvtillit og gode verdier

- For min bestefar

- For de talentene jeg har, og fr bruk for hver dag som mor

+ + +

Ikke alt er gli ;-)

Jeg har en drm s stor

Jeg har en drm s stor, og det er at vi kan finne en leilighet vi kan eie, innen det nye familiemedlemmet kommer. Planen var at det mlet skulle vre ndd allerede fr jul i fjor, men tok en br vending da min samboer ble permittert. Vi fr ikke ln med min lnning alene. Men den drmmen virker veldig fjern n, ettersom det nrmest er umulig skaffe seg jobb uten og vre sykepleier el. ingenir, her i byen. Jeg prver ikke vise min frustrasjon og engstelse ovenfor samboeren, fordi han gjr s godt han kan. Forrige uke ble han oppringt av jobben han er permittert fra, og bedt om komme inn p kontoret. Det blusset et voldsomt hp opp hos meg, men da han kom hjem var den eneste informasjonen han kunne dele med meg, at permitteringen var forlenget. "OK" tenker jeg, og legger vekk bekymringene for en rliten stund. Dvs. helt til regningene kommer og husleie m betales. Da blir jeg bare s overveldet og lei meg (jeg er gravid/hormonell). Jeg tenker "Hvorfor oss?!". Vi har begge to universitets/hgskole-utdanning, vi er gode mennesker, gode foreldre og str p, men likevel s vil det seg ikke for oss. Som jeg tidligere har nevnt, virker det bare som hver gang vi er p vei inn i paradis og hjulene ruller p skinner, s mter vi p et hinder som ruinerer planene (mine).

Nr jeg bare fr grtt litt, etterfulgt av en trofast skulder fra min kjre som syns jeg er s skjnn, s tenker jeg det at "Ok, greit. Vi har faktisk rd til husleien, mat (ikke biff, ikke taco) og de mest ndvendige regningene". Men det er faderen bare svidt. Problemet (mitt) er vel helt rlig, fra ei jentejentes innerste, at jeg alldeles ikke har lyst bruke alle pengene jeg jobber for p kun livsndvendigheter. Jeg. har. lyst. til og ut p caf med venninna mi, jeg har lyst og invitere folk p middag, jeg vil ha mine mnedlige besk hos Damis hudpleie for fikse brynene, jeg vil ha 100 par sko, jeg vil p date med min kjreste, jeg vil kunne ta Adele med i Srlandsbadet, og ikke minst vil jeg n veldig gjerne kjpe inn litt stsj til our new babygirl. Jeg har lyst til kjenne den indre gleden det faktisk gir meg vite at hvis jeg vil s kan jeg. MEN jeg kan ikke. Jeg kan alldeles ikke, og det begynner etterhvert tre litt p mitt humr.

Grunnen til at jeg tar dette opp, er fordi sjefen min i dag innledet mtet p jobben med snakke om nettopp dette temaet; Bekymringer. Mennesker generelt bekymrer seg for mye, og til og med fr det vi er bekymret for, har funnet sted. Hvis/nr det finner sted, hva er det verste som kan skje? Som regel ikke verdens undergang. S lev dag for dag.

I totally catch her drift, det er bare det at det er s vanskelig klare legge vekk bekymringene for neste uke, nr man er mor og ikke vet om man har nok mat til ungen sin for sette det helt p spissen. Vi m faktisk vende p krona her n som kun en av oss har jobb, for at den skal vare s lenge s mulig. Det verste som kan skje? Jorden gr ikke under nei, men om vi f.eks ikke betaler husleien s blir vi til syvende og sist kastet ut. Det er en litt stor risk for meg som snart har to barn, og skulle det skje s ville jeg flt meg som en stor fiasko. N er det ikke en realitet, sant, da husleie og mat til Adele er 1 pri. hver eneste mned, men jeg kan likevel ikke hjelpe for at tankene stopper innom meg.

Jeg har ogs vondt for be folk om hjelp. Jeg vil vre selvstendig og nsker ikke at folk skal spekulere og prate om (bak min rygg) at vi burde ventet med f.eks barn (fordi jeg er s utrolig stolt av hvilken bra jobb vi har gjort med dattera vr). Det var ingen som kunne forutse at en permittering skulle finne sted og vi planla ikke akkurat at konomien skulle skrante med 13400 kr i mnd. Det er mye penger leve uten. Ja hverdagen ble plutselig veldig annerledes kan en si. Skulle tro vi var vant til det, vi som har vrt studenter, levd p fiskepinner og havregrt tidligere, og bodd p kollektiv. Vel, blir aldri vant til det. Vi var p vei inn i paradis..for real. I sommeren 2012 kunne jeg kjenne smaken av vr egne leilighet - helt til september kom og tok oss 10 skritt tilbake, samtidig som vi fant ut at vi skulle bli foreldre p nytt. Klart det er f.u.c.k.i.n.g.s frustrerende og se drmmen forsvinne opp i svarte intet!

Samtidig prver jeg intenst vre positiv. Det er lenge igjen til juni. Alt kan skje. Jeg hper bare det skjer.

Syns livet er tft i disse dager

Hvordan begynner jeg? Skal jeg si det rett ut slik jeg virkelig fler, eller skal jeg pynte p det? Lovte meg selv da jeg begynte og blogge igjen at jeg skulle passe p hva jeg sa hyt, men jeg kjenner bare inni meg at jeg trenger f noe ut og bort fra skuldrene mine. Om ikke annet enn at jeg slipper bre det alene. Jeg syns livet er hardt om dagen. Det har skjedd s mye overveldende p kort tid. I sommer mistet jeg bestemor, i hst mistet samboeren min jobben pga nedbemanning, vi fant ut at jeg er gravid og er veldig glad for det, men jeg er plaget med kvalme og oppkast som ikke er gy, samt at jeg vet ikke om jeg har jobb lenger enn ut desember. Det er mye savn, mye hormoner og mye frustrasjon over penger og uvisshet om jobb. Motivasjonen min har bare dalt og dalt siden begynnelsen av oktober, og folk sier " det er ikke vanskelig og se at ikke du er i form ". Nr sant skal sies s fler jeg meg som ei gr mus, og er det noe jeg egentlig vil like og tenke om meg selv er det at jeg har en sjel med alle regnbuens farger. Jeg har alltid pleid og vre munter og livlig. Men det klarer jeg ikke lenger f frem, for jeg er skikkelig tappet for krefter og mot. Det virker som det skjer noe med oss hvert r som tar oss ti skritt tilbake. Jeg syns rligtalt vi er to hardtarbeidende og gode mennesker, bde i jobbsammenheng og som medmenneske, og at vi n fortjener ei rrekke med medgang!! I'm just saying.

Les mer i arkivet Juni 2013 Mai 2013 Mars 2013


hits