Da Savannah kom til verden

Jeg våkner opp torsdagmorgen, og gjør meg selv og Adele klar for å treffe mine søstre/hennes tanter i sentrum. Vi skal handle inn litt lett snacks før vi går hjem til meg og gjøre eksamensforberedelser. Lillesøster har nemlig kommet opp i matte-muntlig 7 juni.

 

 
Adele er klar.

 

På dette tidspunktet så er alle og enhver nysgjerrig og spente på når fødselen kommer til å skje. Inkludert meg. På vei til bakeriet får jeg spørsmål om når jeg tror det skjer. Ikke vet jeg, for jeg trodde det ville skjedd for lenge siden. Jeg tok feil. MEN denne dagen føler jeg det er tyngre å gå, jeg føler nedpress, men ikke noe mer. På bakeriet møter jeg ei venninne som spør om hun ikke ennå er kommet. Jeg gjør noen hoppende bevegelser, mens jeg sier nei og videre husker jeg ikke om jeg tenkte det eller sa høyt at jeg vurderte å ty til disse kjerringrådene.

 

Timene flyr, kvelden kommer og jeg får kynnere som alltid. Denne kvelden er de ikke helt som før. Lette mensensmerter som kommer med lett ubehag i korsryggen. Pytt pytt. Det holder på i litt over en time, men det gjør på ingen måte vondt. Samboeren og jeg ser film i sengen. Vi har tidligere spøkt om det ene kjerringrådet som faktisk kan ha en effekt hvis livmoren er moden. Ok, let`s do it. ..Done. Jeg må på do, og faktisk så kommer det nå litt blod. Jeg blir i ekstase, men jeg har jo ikke vondt. Kynnerene (tror jeg) fortsetter som tidligere, men i og med jeg nå også blør litt så melder jeg samme venninne som jeg traff tidligere og spør henne hvordan hun opplevde milde rier. Klokka er ca. 00.30. Joda -jeg har født før, men da startet det hele med stormrier og det var aldri noen tvil. Jeg forklarer hva jeg opplever og hun anbefaler meg å ringe føden. Jeg tar med meg telefonen ut på badet for å være i fred mens jeg snakker med føden, men blir sittende nærmere 15 min og bare se på telefonnummeret. Jeg bestemmer meg for å ikke ringe ennå. Jeg har jo ikke vondt. Jeg har ikke tatt tiden, og jeg syns egentlig det hele begynte å avta...

 

Jeg går tilbake til min samboer i senga, og sier at jeg vil prøve å sove litt. Sovner jeg så er det mest sannsynlig ingenting på gang. Jeg får ligge i ro i kanskje 10 minutter. Klokka er snart 01.00. Det sier PANG nedentil og jeg tenker «Faaaen!!» Jeg kommer ikke til å rekke frem er alt jeg klarer å få ut mellom riene. Jeg har nå -igjen, som sist -stormrier.

 

Jeg ringer føden og de ber meg komme ned med tanke på forrige fødsel som gikk så aldeles fort. Jeg ringer mamma, hun ringer bestefar -bestefar kommer etter ca. 7 minutter og jeg tror jeg skal dø. Idet jeg skal sette meg inn i bilen får jeg en ny rie, og jeg vurderer om jeg skal legge meg ned på gressplenen og la det stå til. Men jeg får hjelp inn i bilen og vi kjører avgårde i hui og hast. Men Adele må leveres. Vi må stoppe før vi kan fortsette til sykehuset. Herre min hatt, jeg makter det ikke, jeg kommer ikke til å rekke frem, jeg kommer til å føde i bilen -jeg nekter å flekke av meg buksen foran bestefar. Stakkars mann som allerede må holde ut urkvinne-skrikene mine. Jeg som ikke skulle skrike denne gangen. Eller rettere sagt, noe lignende growling. Innvendig ler jeg litt av meg selv mens det står på.

 

Hvorfor skriker jeg? Jo fordi nå begynner pressriene og lure seg innpå og imotsetning til forrige fødsel hvor jeg ikke hadde noen kontroll over hvor jeg var i prosessen, er jeg nå fullstendig klar over hvor landet ligger, og jeg kan føle henne komme. Vi er kommet halvveis. Jeg får en pressrie og merker samtidig at vannet er i ferd med å gå og bare advarer mine to gode menn i bilen om nettopp dette. SPLASH! Nå er det ingen vei tilbake for meg og vi må ringe føden. Nå trengs det ambulanse med jordmor. En bil blir sendt for å møte oss. Samboer gjør seg mentalt klar til å ta imot babyen. Bestefar prøver å holde fartsgrensen og jeg tenker at det finnes ikke sjans i havet for at jeg kommer meg fra dette setet og over i ambulansen uten at babyen ramler ut av meg. Men vi møter aldri på ambulansen. Vi kjører inn i tunnelen, og den mest sannsynlig ut av tunnelen. Pressrie, på pressrie. Jeg prøver så hardt jeg kan å holde igjen -uuumulig. Hodet kommer. Jeg holder meg for med den ene handa nedentil. Samtidig har jeg jordmor på tråden som sier at «hvis hun vil ut, så bare la henne komme». No way. Jeg har ikke engang plass til å strekke ut bena mine. Kan ikke føde sittende. Det hele er bare helt insane på dette tidspunktet.

 

Vi kommer frem. En seng og to jordmødre står utenfor kvinneklinikken og venter på meg. Jeg blir dratt ut av bilen, buksen blir revet av og jeg hiver meg på senga. Jupp, de kunne bekrefte at hodet var halvveis ute. Jordmor er nå den som holder hodet tilbake. Ny pressrie. Nå kommer hun, sier jeg. Roper jeg. «Jeg klarer ikke holde henne inne mer!!». Hodet er ute. Lettelse. Vi er i heisen på vei opp til føden. Dørene åpner seg og nå er også kroppen godt ute, og i hui og hast blir jeg rullet inn på et rom og får henne lagt til brystet, 01.30. De rekker ikke engang å lukke dørene.

 

 

Det er masse store følelser. Jeg er overveldet av at det hele er over -allerede. Det begynte jo for en halvtime siden. Så var hun så aldeles perfekt! 2750 g og 49 lang. Nydelige store øyne, mørkt hår, uttrykk så herlige og lyder så vakre. Jeg forelsket meg fra første sekund. Å så lik på storesøster. Det vekket minner.



Jordmødrene gratulerte og lo litt over hvilken super-livmor jeg har -og jeg som trodde min første fødsel var actionfylt. Djises. Dette var ville tilstander, men guri malla så GØY i ettertid. Samboer har flirt en del for seg selv. Han har vel ikke opplevd såå mye action på lenge. Jeg har fått streng beskjed ved en eventuelt tredje fødsel, om å ta turen til føden ved minste lille tvil om det så betyr 30 bomturer. Oh well..foreløpig holder det med to. Jeg hadde tvilsomt rukket og overvære min tredje fødsel, det går jo så fort jeg såvidt får med meg verken ben eller hode.

One step forward, two step back

Jeg er ganske sikker på at hvem du treffer på i Nav-systemet har mye og si for deler av veien videre (en må stå for det meste selv_skulle bare mangle). Det er tross alt ikke ene og alene styrt av regler, men i enkelte tilfeller også skjønn. Jeg hadde veldig viljen til å jobbe og lite lyst til å trø mine ben inn på et Nav-kontor for og søke hjelp, men må man så må man. Noen spør meg av og til hva som ligger i det (for meg) at hver gang det virker som ting går på skinner, så blir vi dratt ti skritt tilbake. Overdriver hun eller? Det er det helt sikkert noen som mener. Here goes hele forbaska historien:

Jeg var ca fem måneder på vei, ny-utdannet barnevernpedagog og nettopp flyttet fra Alta til byen jeg er oppvokst i. Men jeg flyttet ikke hjem. Ved litt hjelp av familie og litt sparepenger, så hadde samboeren og jeg råd til depositum og en eller to husleier. Derfra ble veien litt tung for en liten stund. Det var vanskelig for han og få en jobb midt i sommersesongen og hvem ansatter noen som snart skal føde? Ikke mange tar seg bryet eller pengene. I mellomtiden måtte vi søke hjelp hos Nav, og jeg ble tatt inn til samtale hos muligens ei av de cooleste saksbehandlerne. Hun skulle sjekke at jeg hadde fått med alt av dokumenter osv. i søknaden. Når vi kom til det punktet med utdanningen ble det en litt annen mine i ansiktet hennes - hun lyste opp og " Er du nettopp ferdig barnevernpedagog?! Vettu hva!..." Så begynte hun og trekke i tråder, og vips var jeg på intervju hos barnevernet. Jeg lurer på om ikke det faktisk var samme dagen til og med. Hos barnevernet var de positive, og ba meg ringe når jeg var ferdig i permisjon. Mens jeg satt der, skjedde det en del ting. Jeg ble bedt om å komme til ny samtale på Nav og vips igjen, noen hadde ordna meg en fot innenfor den lokale ungdomsklubben hvor JEG selv gikk når jeg var ung, hvor JEG et halvt år før hadde spurt om jobb og hvor jeg i bunn og grunn virkelig ønsket å jobbe! Hipp hurra! Saksbehandleren min kjente til han vi leide hos den gang. Han var og er SLT-koordinator i bygda og var med og starte opp denne ungdomsklubben. Det var jo bare helt konge! Jeg var så heldig! :-)

Frem til jeg fødte jobbet jeg gratis, men fikk støtte fra Nav. Da hadde jeg ikke det spor dårlig samvittighet, fordi jeg gjorde en jobb. I januar 2011 begynte jeg på lønn og prosentene har sakte, men sikkert steget. Nå jobber jeg 50% og syns det er helt perfekt med tanke på at jeg har familie på siden. På den andre siden fikk samboeren min jobb som daglig leder i september 2010 ( viste seg å være en pillråtten bedrift spør du meg), og når jeg da også begynte på lønn i januar levde vi jo det gode liv, holdt jeg på og si ( det varierte, ettersom samboeren fikk provisjon og ikke fastlønn). Svigerfar ble akutt syk februar 2011, og måneden etter gikk han bort. Samboeren min valgte derfor og selvfølgelig!! og bli hos moren og faren på sykehuset, den måneden han enda var i live, og i ettertid valgte han og bli værende hos mor i Alta en stund. Dette førte til at han mistet jobben sin. Ikke 1 gang spurte sjefene hans hvordan det gikk, de sa han måtte komme tilbake eller finne noen andre til å ta seg av jobben, for at ikke bedriften skulle tape penger. Jeg tror aldri jeg har møtt så egoistiske og hensynsløse voksne mennesker. I mai var det planlagt navnefest for Adele, og min lønn alene den gang strakk seg ikke særlig langt. Så igjen måtte vi søke ny hjelp av Nav. Hjelpen den fikk vi selvsagt, men det er ingen good feeling når du er nybakt mor. Ikke for meg. JEG-VIL-GJERNE-KLARE-DET-SELV! Alt har jo vært lagt til rette for at vi skal være godt stilt i samfunnet. Vi har begge to høyere utdanninger og gode karakterer ( karakterer er ikke alt, så heldigvis kan jeg si vi er sabla greie mennesker au)..men livet går sin gang og smeller oss ufortjent i fjeset av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over.

September 2011 kom. Jeg fikk flere prosenter, litt mer lønn, og samboeren fikk endelig ny jobb! Ingen Nav behøvdes! Det følgende året var himla kjekt. Gud som vi endelig kunne kose oss! Vi bestilte vår første ferie og tok med Adele. Vi kooste oss og hadde råd til alle regninger, husleie og til og med penger til overs. What a fucking good feeling. Endelig fikk vi som vi har fortjent, mener JEG. En har liksom sett for seg at fiskepinner o.l er forbeholdt studietiden, så det var greit med noe annet for å si det på en måte. Så ble jeg gravid med babygurl, og det passet SÅ BRA. Jeg er ikke ironisk. Det var et perfekt tidspunkt, men lykken skulle ikke vare.

September 2012, etter å ha "overlevd" mange permitteringer, så var det til slutt samboerens tur til og gå - for nå. "For nå" blir stadig forlenget i nye brev fra bedriften og det er vi begge drit lei av. September 2012 må vi IGJEN søke ny hjelp hos Nav. Eller, ikke jeg, men samboeren må. Men han og jeg er et vi. Min lønn påvirker han og motsatt. Vi har alltid siden første øyekast delt på alt og trives med det, og om det ikke hadde vært slik er det uansett forlangt fra Nav at sålenge man bor sammen så skal man forsørge hverandre. Derfor får han denne gangen ikke store summen, fordi a) jeg har "for god lønn" og b) fordi året han var selvstendig næringsdrivende ikke teller.. Selvfølgelig er alt bedre enn ingenting, men man merker det ufattelig godt at man får ca. 13000 mindre i måneden. Vi prøver begge to å være ved mot og får en high når regningene er betalt og får en low når vi innser at vi må leve på vann og smuler to lange uker hver måned. Det gjelder vel helst meg, fordi jeg er hormonell og jævlig og tåler ikke mye om dagen. Vi prøver å passe på at Adele spiser sunt og godt, men når krona har sagt stopp og vi bare måå vente, så blir jeg jo litt..vet ikke..får vondt i sjela av å servere henne pannekaker med sukker på for tredje dag på rad (Selvom hun digger det). Jeg blir halvveis grønn av irritasjon av å høre om og høre på folk som sløser med penger eller som er 30 år og bor hjemme hos mamma, får dekket telefonregning, får gratis middag hver dag og som klager på at de kun har råd til èn bil og ikke to. SHUT UP!

Hver dag er så lang for meg, ventetiden er lang og det jeg ønsker meg mest i himmelen akkurat i denne stund, er at noen vil gi samboeren min jobb før babygurl kommer. Dette er ikke greit. Folk spør meg nå av og til hvordan vi har det. Fint sier jeg. Jeg orker ikke gang på gang fortelle face to face at det er tøft, fordi jeg blir bare lei meg. Vi klarer oss, vi klarer oss - akkurat på f***håret som de sier i Nord-Norge, men jeg er så lei av og strekke på meg hver måned. Jeg er så lei av fiskegrateng og knekkebrød! Jeg vet at jeg bare har med å være takknemlig for det jeg får - men jeg er gravid og så himla sulten hele dagen, så akkurat de to ukene er et lite hell for meg, fordi vi er tre stk + babygurl som skal ha nok næring. Jeg har fått bekrefta at jeg aldri hadde takla verken Farmen eller Robinson. Med det vet jeg at den dagen samboeren får jobb, så skal jeg spise ei halv okse, med deilig salat og dressing. Jeg skal unne meg smågodt og kose meg til jeg fanken med ruller ut av sofaen. Oh yes! For ikke å snakke om noe helt annet; jeg skal unne meg en bh som dekker hele og ikke kun halve gravid-puppen. Herregud.

Jeg har også hatt et bevisst mål helt siden ungdomsskolen, og det første steget var å fullføre VGS. Noe ingen av mine tre foreldre gjorde. Det var helt andre krav da. Så tok jeg høyere utdanning så jeg kunne sitte litt bedre i det økonomisk, enn de gjorde, etterhvert som en så hva samfunnet begynte å kreve. Nå er de alle uføretrygda, noen helt og noen delvis. Det er helt greit, fordi de er alle tre syke. Faktisk. De vil, men kan ikke jobbe så mye. Men jeg KAN og jeg VIL og jeg GJØR det, og min samboer kan og vil også. HAN-HAR-LYST-TIL-Å-JOBBE! Men han tror helvete fryser til is før det skjer. Jeg kan skjønne han blir lei av og sitte med søknader hver dag. Vi vil ikke være avhengig av et system. Jeg sier vi, fordi vi er et team. Sånn er det når man har valgt og leve sammen, da er det gjennom tykt og tynt. Særlig i de tyngre periodene så er det viktig å stå samlet, selv om det er da det er vanskeligst. Mens vi venter på at han får jobb, så setter vi ned delmål som blir store lyspunkter for meg spesielt. Bl.a vet jeg at fordi jeg jobbet litt ekstra denne måneden så kan jeg dekke en ekstra utgift måneden som kommer. Det er jo noe å juble for det au ;-) Så ingen kan si at ikke vi prøver hardt! :-)

Dette er ikke noe miserable-innlegg, men bare sånn "Hey, slik er det når ting begynner å rulle på skinner og man blir dratt ti skritt tilbake. Alltid oss."

From a daugthers point of view

Jeg vet det er sent og at jeg burde sove, men som vanlig er det når jeg skal sove at jeg får en idè eller tanke jeg ikke kan slå fra meg. Jeg har også lovet meg selv at når jeg begynte å blogge igjen så måtte jeg passe på hvor personlig jeg ble, så jeg vet ikke helt om jeg bryter løftet mitt nå. Jeg skal iallefall prøve å ikke tråkke på noens tæser.

 

Jeg rydda igjennom skapet mitt her om dagen, for å gjøre plass til babygirl sine klær. Da kom jeg over gamle papirer, brev, og ei bok jeg skrev da jeg var 19 år. Jeg begynte på den da jeg var 17, men det tok meg lang tid å få den ferdig. «From a daughters point of view» heter den, og tittelen sier seg selv. Min lillesøster og jeg har skilte foreldre -som ikke tåler å være i samme rom (som ung pike lurte jeg på om jeg måtte ha to bryllup eller om den ene ikke skulle få komme. Gøy det) Selve skilsmissen husker jeg ingenting av fordi jeg var så liten, så dermed skulle en jo tro det ikke ville bli så traumatisk. MEN, fra den dagen vi ble gamle nok tok noen en...noe dum..uheldig avgjørelse om å dele litt for mye informasjon, som videre ble en grunn for valgene jeg tok senere i livet. Noen ubevisste - som lærte meg enormt mye om meg selv. Etter møter med familiekontor, sosionomer og SMSO, så kan man si at hodet mitt var proppet med inntrykk og følelser, som jeg måtte få sortert. Å skrive bok var måten jeg valgte å bearbeide og rydde i tankene mine. Tror jeg ble et nytt menneske. Det er også derfor jeg skriver generelt, om det så er blogg, en sang, et dikt, novelle - det hjelper meg. På en måte som kanskje synes merkelig for noen, så føler jeg at ved å kunne dele på den måten så er det nesten like bra som å prate med ei venninne. Noen ting ønsker jeg å dele, mens andre ting vil jeg ha for meg selv, men jeg trenger like mye å skrive det ned et sted. Jeg kan ikke gå rundt med det i hodet. Jeg klarer ikke ti tonn på skuldrene mine.

 

Nå er jeg 24 år, og har ikke lest boka siden jeg var 19 år. Skal ta den frem, med en god kopp te og se om jeg ennå er enig med meg selv.

 

 

Vel. Bakgrunnen min er årsaken til at jeg tok utdanningen jeg har og bakgrunnen min er grunnen til at jeg i dag tenker det kanskje snart er på tide med noe helt annet. Vel. Jeg hadde et behov for å hjelpe barn og unge. Men nå har jeg fått prøve meg i snart 3 år + RK alarmtelefon, hvor jeg hadde halvtårs praksis. Det er kanskje fordi jeg nå er gravid og hormonell, men jeg har begynt å lure på om det er dette jeg vil vie resten av livet mitt til. Det er en type jobb som krever en passe sterk psyke, og en stå-på-vilje ut av en annen verden. En skal være forbilde, veilede og være en troverdig voksen, og til og med noens klippe av og til. Jeg har vært noens klippe og forbilde hele livet og jeg er sliten. For hvem er det som tar vare på meg? MEG. Slik økonomien er hjemme hos oss for tiden, så kjenner jeg at humøret mitt går i berg og dalbaner med 90 graders stup, og skal jeg være veldig, veldig ærlig så er jeg litt bitter for at min samboer får en gratis tur til Afrika. Jeg jobber ræva av meg for å ikke engang kunne unne meg noe, og han får de kule opplevelsene servert på gullfat (samtidig unner jeg han det, og vet veldig godt at ingenting er hans skyld. Kunne bare ønske det var vi to som skulle på tur sammen, og ikke alltid han og den andre vedkommende). Ikke nok med det, så er det i påskeferien. Vår siste ferie sammen før vi er fire. Jeg hadde tenkt vi kunne gjøre noe kos sammen med Adele da. Men hva hjelper vel det uten penger. Vil jeg ha noe må jeg jobbe for det, og jeg jobber for øyeblikket kun så vi kan overleve. Jeg har lyst og skrike og grine noen dager og har rett og slett nok med å være min egen klippe. Jeg sa faktisk til sjefen min i dag at det føles som jeg skal ha et sammenbrudd annenhver dag, fordi jeg har fått så nok (når jeg leser over dette, så ler jeg litt. Det høres kanskje ut som det snart bikker for meg, men jeg er bare fylt med mange følelser- Det er ikke sinne, det er lidenskap).

 

Kanskje min tillit som troverdig voksen blir svekket fordi jeg er en åpen person som deler akkurat disse følelsene? Jeg mener selv jeg er en ansvarsfull og moden voksenperson, men jeg er ikke så ubernazi-voksen at jeg ikke kan tillate meg å vise at jeg også er menneske som ikke har det bra hver dag. Har det meget fantastisk 363 dager i året, og så har jeg noen skikkelige nedturer de andre to dagene, if u catch my drift. Men nå ønsker jeg meg noen som kan være min klippe og motivator - før jeg må skrive ny bok (he, he). Å hvis det finnes en "Gud" liksom, så kan han gjerne finne på noe heftig kult til meg også! Jeg som er pokker så snill og smiler til fremmede så de kanskje får en bra/bedre dag! 

 

 





  Hva har jeg å være takknemlig for? 

Jo, here goes:

- Jeg har en fantastisk venn i kjæresten min og vi har et forhold jeg tror mange ønsker seg. 

- Adele Noelle, som jeg elsker mer enn ord kan beskrive.

- For at jeg kan få barn og er gravid igjen.

- For at jeg har et godt forhold til mine søsken

- For alt jeg faktisk eier og har, fra truse til vitrineskap osv.

- For mannen som først ordna meg en fot innen jobben jeg har i dag.

- For mine kollegaer og venner

- For at jeg ble utstyrt med fornuft, selvtillit og gode verdier

- For min bestefar

- For de talentene jeg har, og får bruk for hver dag som mor

+ + +

Ikke alt er gæli ;-)

 

Jeg har en drøm så stor

Jeg har en drøm så stor, og det er at vi kan finne en leilighet vi kan eie, innen det nye familiemedlemmet kommer. Planen var at det målet skulle være nådd allerede før jul i fjor, men tok en brå vending da min samboer ble permittert. Vi får ikke lån med min lønning alene. Men den drømmen virker veldig fjern nå, ettersom det nærmest er umulig å skaffe seg jobb uten og være sykepleier el. ingeniør, her i byen. Jeg prøver å ikke vise min frustrasjon og engstelse ovenfor samboeren, fordi han gjør så godt han kan. Forrige uke ble han oppringt av jobben han er permittert fra, og bedt om å komme inn på kontoret. Det blusset et voldsomt håp opp hos meg, men da han kom hjem var den eneste informasjonen han kunne dele med meg, at permitteringen var forlenget. "OK" tenker jeg, og legger vekk bekymringene for en ørliten stund. Dvs. helt til regningene kommer og husleie må betales. Da blir jeg bare så overveldet og lei meg (jeg er gravid/hormonell). Jeg tenker "Hvorfor oss?!". Vi har begge to universitets/høgskole-utdanning, vi er gode mennesker, gode foreldre og står på, men likevel så vil det seg ikke for oss. Som jeg tidligere har nevnt, virker det bare som hver gang vi er på vei inn i paradis og hjulene ruller på skinner, så møter vi på et hinder som ruinerer planene (mine). 

Når jeg bare får grått litt, etterfulgt av en trofast skulder fra min kjære som syns jeg er så skjønn, så tenker jeg det at "Ok, greit. Vi har faktisk råd til husleien, mat (ikke biff, ikke taco) og de mest nødvendige regningene". Men det er faderen bare såvidt. Problemet (mitt) er vel helt ærlig, fra ei jentejentes innerste, at jeg alldeles ikke har lyst å bruke alle pengene jeg jobber for på kun livsnødvendigheter. Jeg. har. lyst. til og ut på cafè med venninna mi, jeg har lyst og invitere folk på middag, jeg vil ha mine månedlige besøk hos Damis hudpleie for å fikse brynene, jeg vil ha 100 par sko, jeg vil på date med min kjæreste, jeg vil kunne ta Adele med i Sørlandsbadet, og ikke minst vil jeg nå veldig gjerne kjøpe inn litt stæsj til our new babygirl. Jeg har lyst til å kjenne den indre gleden det faktisk gir meg å vite at hvis jeg vil så kan jeg. MEN jeg kan ikke. Jeg kan alldeles ikke, og det begynner etterhvert å tære litt på mitt humør. 

Grunnen til at jeg tar dette opp, er fordi sjefen min i dag innledet møtet på jobben med å snakke om nettopp dette temaet; Bekymringer. Mennesker generelt bekymrer seg for mye, og til og med før det vi er bekymret for, har funnet sted. Hvis/når det finner sted, hva er det verste som kan skje? Som regel ikke verdens undergang. Så lev dag for dag.

I totally catch her drift, det er bare det at det er så vanskelig å klare å legge vekk bekymringene for neste uke, når man er mor og ikke vet om man har nok mat til ungen sin for å sette det helt på spissen. Vi må faktisk vende på krona her nå som kun en av oss har jobb, for at den skal vare så lenge så mulig. Det verste som kan skje? Jorden går ikke under nei, men om vi f.eks ikke betaler husleien så blir vi til syvende og sist kastet ut. Det er en litt stor risk for meg som snart har to barn, og skulle det skje så ville jeg følt meg som en stor fiasko. Nå er det ikke en realitet, sant, da husleie og mat til Adele er 1 pri. hver eneste måned, men jeg kan likevel ikke hjelpe for at tankene stopper innom meg. 

Jeg har også vondt for å be folk om hjelp. Jeg vil være selvstendig og ønsker ikke at folk skal spekulere og prate om (bak min rygg) at vi burde ventet med f.eks barn (fordi jeg er så utrolig stolt av hvilken bra jobb vi har gjort med dattera vår). Det var ingen som kunne forutse at en permittering skulle finne sted og vi planla ikke akkurat at økonomien skulle skrante med 13400 kr i mnd. Det er mye penger å leve uten. Ja hverdagen ble plutselig veldig annerledes kan en si. Skulle tro vi var vant til det, vi som har vært studenter, levd på fiskepinner og havregrøt tidligere, og bodd på kollektiv. Vel, blir aldri vant til det. Vi var på vei inn i paradis..for real.  I sommeren 2012 kunne jeg kjenne smaken av vår egne leilighet - helt til september kom og tok oss 10 skritt tilbake, samtidig som vi fant ut at vi skulle bli foreldre på nytt. Klart det er f.u.c.k.i.n.g.s frustrerende og se drømmen forsvinne opp i svarte intet! 

Samtidig prøver jeg intenst å være positiv. Det er lenge igjen til juni. Alt kan skje. Jeg håper bare det skjer. 

Syns livet er tøft i disse dager

Hvordan begynner jeg? Skal jeg si det rett ut slik jeg virkelig føler, eller skal jeg pynte på det? Lovte meg selv da jeg begynte og blogge igjen at jeg skulle passe på hva jeg sa høyt, men jeg kjenner bare inni meg at jeg trenger å få noe ut og bort fra skuldrene mine. Om ikke annet enn at jeg slipper å bære det alene. Jeg syns livet er hardt om dagen. Det har skjedd så mye overveldende på kort tid. I sommer mistet jeg bestemor, i høst mistet samboeren min jobben pga nedbemanning, vi fant ut at jeg er gravid og er veldig glad for det, men jeg er plaget med kvalme og oppkast som ikke er gøy, samt at jeg vet ikke om jeg har jobb lenger enn ut desember. Det er mye savn, mye hormoner og mye frustrasjon over penger og uvisshet om jobb. Motivasjonen min har bare dalt og dalt siden begynnelsen av oktober, og folk sier " det er ikke vanskelig og se at ikke du er i form ". Når sant skal sies så føler jeg meg som ei grå mus, og er det noe jeg egentlig vil like og tenke om meg selv er det at jeg har en sjel med alle regnbuens farger. Jeg har alltid pleid og være munter og livlig. Men det klarer jeg ikke lenger få frem, for jeg er skikkelig tappet for krefter og mot. Det virker som det skjer noe med oss hvert år som tar oss ti skritt tilbake. Jeg syns ærligtalt vi er to hardtarbeidende og gode mennesker, både i jobbsammenheng og som medmenneske, og at vi nå fortjener ei årrekke med medgang!! I'm just saying.

Les mer i arkivet » Juni 2013 » Mai 2013 » Mars 2013


hits